Det var kanskje forutsigbart at KrFs stortingsrepresentant fra Vest-Agder ville gå mot forslaget om at det i Norge kan gjennomføres forsøk med heroinassistert rehabilitering av rusavhengige. Forslaget var en av flere fornuftige anbefalinger fra et regjeringsoppnevnt utvalg som Thorvald Stoltenberg har vært leder for. I sitt innlegg 17. juli begrunner Dagrun Eriksen sin motstand med at slik rusbehandling ikke er verdig nok.
Problemstillingen er høyaktuell. Andre land har høstet positive erfaringer ved å tillate at legene kan anvende heroin som ett av flere alternativ i sine behandlingstilbud til en liten gruppe av de aller tyngste stoffmisbrukerne. Norge har en særdeles alvorlig narkotikasituasjon, et samfunnsproblem som vi her på Agder så visst ikke er skånt for. Siden 1998 har mer enn 3000 nordmenn omkommet som følge av overdoser, noe som har fått EUs narkotikabyrå til å rangere oss som et av de aller verste landene i Europa.
Motstanderne av heroinassistert rusbehandling og mediene gjør ofte felles front i sin omtale av denne reformen. De ynder alle å benevne dette som "å gi gratis heroin". Slik ble da også forslaget fra Stoltenbergutvalget presentert i mediebildet i forrige måned, og slik velger Dagrun Eriksen å omtale det i sitt innlegg. Man får nesten inntrykk av at Staten skal opptre som pusher, og bidra til at flere rekrutteres som misbrukere. Dette er selvsagt ikke bare feil, det er å snu problemstillingen helt på hodet. Svært mye av rekrutteringen til narkotika skjer fordi rusavhengige er tvunget til å finansiere sitt eget forbruk gjennom salg til andre.
Stoltenbergutvalget viser til at heroinassistert rusbehandling bidrar til redusert kriminalitet, og er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Men for å sitere fra utvalgets rapport: "Den største gevinsten er ikke av økonomisk karakter, den handler om de menneskelige aspektene; om muligheten for at behandling med legemidler kan spare liv og gi en bedre hverdag for de avhengige selv, for deres barn og for deres pårørende. Hva dette betyr, kan ikke vurderes i penger."
For meg fremstår dette som en bedre tilnærming hvis man ønsker å oppnå verdighet for våre mest lidende narkomane enn det verdighetsmålet som stortingsrepresentant Eriksen anvender. Er det uverdigheten ved å være ruset som er det mest alvorlige for henne?
Selv velger jeg å vektlegge mer uverdigheten som de rusavhengige må utsettes for gjennom deres evige kamp for å få tilgang på stoffet de er avhengig av.
Stein Inge Dahn
Nestleder Agder Venstre