Innlegg av karl M. Buchholdt – leder i Levanger Venstre
Innherred samkommune har svekket lokaldemokratiet, forsterket byråkratiets stilling, produsert nye lag av byråkrati, samlet makt på få hender og skapt uklare ansvarsforhold. Diskusjonen om samkommunens fremtid har heller ikke tatt innover seg viktige hensyn som behovet for politisk styring eller forholdet mellom det offentlige og det enkelte individ. Vi har havnet opp i Arbeiderpartiets systemtankegang, hvor samkommunestyret fremstår som et overhus som lever sitt eget liv i et fjerde forvaltningsnivå.
En samkommune kan forklares slik: Kommunestyrene overfører retten til å utøve (all) myndighet over utvalgte offentlige oppgaver til en ny enhet — samkommunen. De folke-valgte kommunestyrene velger så politikerne som skal styre denne nye enheten. Makt og myndighet flyttes fra lokaldemokratiet(kommunen) til det nye forvaltningsnivået.
Det er en kjent sak at interkommunalt samarbeid kan gi økonomisk gevinst. Dette gjelder for de fleste interkommunale samarbeidsformer. Innherred Samkommune er et ekstra forvaltningsledd og en ekstra kostnad sammenlignet med når tjenestene utøves direkte i deltagerkommunene. Det har oppstått en uoversiktelig situasjon i forhold til økonomi, budsjettrutiner, kontroll, delegasjon og tilsynsrutiner. Et mye omtalt eksempel på dette oppstod i fjor da samkommunens økonomiavdeling handlet obligasjoner for kommunene Levanger og Verdal i strid med vedtatte økonomireglementer.
I demokratiet er det tjenestene og de politiske vedtakene som fattes som må være nært innbyggerne, ikke byråkratene. Det er et viktig prinsipp at den enkelte borger sikres nærhet til beslutningene og har størst mulig innflytelse over dem. Lokaldemokratiet har blitt svekket gjennom samkommunen, og vi har fått en mer komplisert forvaltning for innbyggerne. Et eksempel er klage på vedtak. Et vedtak fattet av samkommunestyret kan ikke klages inn for et annet organ. Klagen går til den indirekte valgte samkommunen før den sendes fylkesmannen. Dette er en sterk kontrast til kommunens egen organisering, vedtak fra folkevalgte organer kan klages inn til kommunens egen klagenemnd.
I 2006 la samkommunestyret ned et midlertidig bygge og delingsforbud for vindmøller i Levanger og Verdal, med påfølgende klage fra tiltakshaverne. Dette ble bestemt av 18 av totalt 70 folkevalgte i de to kommunene. De øvrige 52 hadde ingen innflytelse på saken, makten var samlet blant de få. Andre eksempler på det samme finner vi i fradelingssaker på bygda. Frem til 2004 var det planutvalget i Levanger som behandlet delingssaker i forhold til jordloven før det ble overført til samkommunen. På denne måten har vi tappet folkevalgte organer i Levanger og Verdal for oppgaver for å gi Innherred samkommune et kunstig åndedrett.
Gerd Janne Kristoffersen sier at det er nesten like vanskelig å få innsyn i IKSer som det er i et aksjeselskap. I den nye offentlighetsloven som trådte i kraft i januar 2009, sikres offentligheten betydelig innsynsrett i et IKS. IKSet skal behandles på samme måte som om det er kommunens virksomhet. For øvrig har samkommunen mange likhetstrekk med et IKS, begge har indirekte valg til de styrende organer og kommunestyrene i "morkommunene" har liten innflytelse i organet uansett hvilken organisasjonsform man velger.
KS gjør et fornuftig valg når de går imot å lovfeste samkommunemodellen. Det er ikke behov for flere forvaltningsnivåer i Norge. Når det gjelder den nåværende samkommunen mellom Levanger og Verdal bør vi enten ta sammenslåingen, eller finne andre interkommunale samarbeidsformer.