Hvordan skal vi greie å hindre forfallet av vedtaksfredede bygninger som er på private hender? Det er et stadig mer påtrengende spørsmål.
Mange av disse bygningene forvaltes av bønder. Hvilken rolle kan Stortinget som lovgiver, regjeringen og forvaltningen sammen med riksantikvaren og fylkeskommunen spille for å hjelpe eierne til å ivareta den nasjonale kulturskattene som de forvalter? En kombinasjon av sterk kostnadsøkning og fall i lønnsomhet i landbruket har ført til at denne problemstillingen nå må på den politiske dagsorden snarest.
Kraftig prisøkning
La meg illustrere problemet med utgangspunkt i min egen eiendom, Ringnes gård i Stange. Den vedtaksfredede hovedbygningen på Ringnes fra 1720 fikk store skader i en brann 10. september 1996. Antikvar Jan Andersen og flere av hans kollegaer fra RA og fra NIKU bidro sterkt til at restaureringen ble meget vellykket.
Nå begynner imidlertid vedlikeholdsbehovet igjen å melde seg. Det ble laget 14 nye vinduer etter opptegning av referansevinduene fra 1765. Jeg bad nylig om anbud på ytterligere 10 vinduer av de 42 store vinduer fra ulike leverandører. I 1997 ble det betalt kr 7.312 pr. vindu. Det kom nylig tilbud på de samme vinduene til en pris på kr 29.750. På 13 år har prisen steget med over 400 prosent!
Et annet stort problem er forsikring av den store og særpregete bygningsmassen. Jeg mottok nylig ny forsikringspolisen fra If forsikring. Dette selskapet hadde et påslag på forsikringspremien på 24,5 prosent fra i fjor til i år.
Utgiftsføring av vedlikehold
Kostnadsøkningen skremmer. Det er et misforhold mellom de verdiene som skal vedlikeholdes og forsikres og den verdiskapningen som foregår på mange av disse eiendommene.
Hvis vi lager en framskriving av dette, vil mange eiere ikke kunne vedlikeholde sine kulturminner i framtida. Mulighetene til å drive vedlikehold har blitt vesentlig dårligere etter at retten til å utgiftsføre vedlikehold på våningshuset på gårdsbruk ble tatt bort i 2005. Mange av dagens fredede kulturminner er knyttet til landbrukseiendommer. Bønder har generelt lave og fallende inntekter og kombinert med en sterk prisstigning, vil mange eiere ikke ha økonomisk bæreevne til å utføre nødvendig vedlikehold på mange av de fredede husene.
Aftenposten hadde et oppslag 6. april 2010 et oppslag med ingressen: «Storgårdene står og forfaller» som bekrefter dette. De bygningene som ble fredet i første fredningsrunde i Norge i 1922 betyr at de er av nasjonal betydning. De fleste har private eiere og det å ta vare på disse kulturverdiene står og faller på eiernes økonomiske evne og vilje til å privatfinansiere de merkostnadene som utløses av fredningen.
Statlig ansvarsfraskrivning
Den statlige ansvarsfraskriving og privatisering av ansvaret for å ivareta vår felles kulturarv har kommet til et punkt der nye grep må tas dersom ikke forfallet skal fortsette. Det hjelper ikke med motiverte eiere når disse ikke har penger til å gjøre løpende vedlikehold, langt mindre å drive restaurering på antikvariske premisser. I dag opplever mange eiere at gleden ved å eie slike kulturverdier overskygges av bekymringen for vedlikeholdskostnadene.
Støtteordningene må være enkle og ubyråkratiske – og vi må få egne ordninger for vedtaksfredede hus.
Støtteordningene må bli vesentlig bedre og det haster. Det er et ansvar som myndighetene må ta på seg dersom de ønsker at Norge skal ta vare på denne delen av vår kulturarv i framtiden. Det ble nylig etablerte en interesseorganisasjon for eiere av fredede kulturminner som har fått navnet «Fredet». Denne organisasjonen må prioritere å få etablert bedre støtteordninger. Kanskje det bør være egne regler for vedtaksfredede hus.
Konkurranse om støttemidler
I dag må vi konkurrere om støttemidler sammen med verneverdige hus og andre objekter. Dagens støtteordninger er dessuten «pakket inn» i mye byråkrati som favoriserer eiere med stor kompetanse til å fylle ut søknader. Hvorfor skal det være søknadsfrister en gang i året for å søke om midler fra fylkeskommunene og fra Kulturminnefondet?
Dette er store organisasjoner som må kunne drive saksbehandling gjennom hele året. Hvorfor ikke å innføre momsfritak for vedtaksfredede objekter? Finansdepartementet må fravike sitt «hellige» prinsipp om næringsnøytrale ordninger. Momsfritak som ett aktuelt virkemiddel vil gi 25 prosent støtte til momspliktige eiere uten noe byråkrati.
Kulturminner er viktige
Dagens ordning er ikke bærekraftig og mange kulturverdier vil gradvis forfalle, hvis det ikke det ikke snarest blir bedre støtteordninger. Det er et tankekors at Norge ikke klarer denne oppgaven i en periode av vår historie hvor vi er rikere enn noensinne. Kanskje det er noe av problemet?
Det kan se ut som om velstanden kanaliseres hovedsakelig mot økt forbruk og ikke til å berike våre liv. Kulturminner er viktige for forståelsen av vår egen historie og dermed av oss selv. Intet mindre
Erik Ringnes, bonde, Venstrepolitiker og eier av et vedtaksfredet hus.
Klikk her for å komme til forsiden