Det er vel egentlig lett å tenke seg at Thor Lundh lenge hadde lekt med tanken om å få reist en statue av sin gode venn, Knut Steen. Uansett tok denne ideen et skritt mot realisering ved en selskapelig anledning for kanskje 4.5 år siden. Ved et julebord for å være presis.
Bølgen skulle bygges — det var allerede klart — og Bølgen skulle utsmykkes.
Og hva kunne bli bedre enn et bidrag fra den aller største nålevende billedhuggeren vi har?
Lundh har kjent Steen lenge. Kontaktpunktet var revisor Ole Jakob Steen som ble kjent og venn med Lundh først og som fikk dratt med seg begge, både bror og kunde, til Italia.
Til Carrara.
Og det skal sies, at Ole Jakob som dessverre døde for omtrent et år siden var et sprell levende og varmt menneske som visste å holde på vennskap, kunst og samfunnsengasjement.
Det er dette vennskapet mellom Thor Lundh og de to brødrene vi i dag ser som et håndfast bevis, plassert i det kulturelle sentrum av Vestfold. Dvs. Sanden i Larvik kommune.
Jeg har hatt gleden av å følge med hele veien fra ide til virkelighet, fra løse tanker til tankeflukt — hogget i stein i et evighetsperspektiv som involverer både jordens voldsomme skapelse med magma og granitt – og en pulserende nåtid.
Thor har mange vakre barn i familien — barn, barnebarn og oldebarn. De er helt klart og tydelig glad i ham — og han i dem.
Men omsorgen for dette barnet vi står ved i dag kan umulig ha vært mindre enn for noen annen. Fra blokk via bearbeidelse til ferdig skulptur.
Det var klart i fra begynnelsen av at skulpturen skulle bli laget av Knut Steen. Den skulle lages i stein og den skulle være markert.
Første forslag til plassering var på sjøsiden av Bølgen og det ble godtatt. Så kom arkitekt Torp med forslag om at det kanskje var bedre å plassere den på nordsiden.
Sjøsiden ville lett bli en bakgård når det gjaldt liv og leven i Larvik. Den egentlige forsiden er på gallerisiden, mente Torp. Og han hadde rett, og fikk både billedhugger og giver med seg.
Siden er det ryddet litt. Skulpturen er flyttet noe hit og dit før alle ble helt enige og noen svære trær som arkitekten ville gjemme skulpturen bak er blitt redusert til halvmeterhøye busker. Det ble best sånn.
Når selve skulpturen skulle velges så hadde Thor flere favoritter, men den 60 cm høye marmorfiguren som danner grunnlaget og modellen pekte seg tidlig ut.
Jeg kan ikke gå igjennom hele prosessen, men i stikkordsform så ble en feilfri 54 tonnsblokk tatt ut i Tveidalen, fraktet til Sverige for grovskjæring, transportert til Tjølling for bearbeiding og reist på Sanden til allmenn glede.
Det ble flere møter hos Mette med både Knut Steen, Martin Kuhn og andre som har hatt mange fingere med i spillet.
Det kan nevnes fuktige dugnadsdager, og da tenker jeg selvfølgelig på vanning av ferdigplenen i etterkant, ingenting annet?.
Det er særlig tre gleder som skal nevnes i dag:
Først og fremst skal vi glede oss over skulpturens form, ide og materiale. Det er ikke mange monolitter av denne størrelsen i landet vårt og vi ser at den har en klassisk og ren form som fyller rommet den er satt i på en fullkommen måte.
Skulpturen har en figurativ stramhet som er fullendt i sin komposisjon. Spillet mellom linjer og buer, flater og volum gjør at skulpturen fremstår mangeartet, ny og annerledes etter hvert som man beveger seg rundt den. Og nå har jeg ikke engang nevnt hva lys og regn betyr for hvordan vi opplever Knut Steens verk.
Det går en linje fra Hvalfangstmonumentet i Sandefjord til monumentet vi har fått her i Larvik — 50 år etter. Men mens Hvalfangstmonumentet er tydelig i sitt uttrykk så gir "vårt" monument rom for helt egne tolkninger.
Vi vet jo at Steen er opptatt av kvinnen og det finnes mange feminine trekk i skulpturen. Steen har alltid fremholdt kunstnerens plikt til å etterstrebe skjønnheten og her ser vi hva han mener.
Uten å gå alt for detaljert til verks så kan man videre hevde at erotiske og myke elementer både er representert gjennom form og overflate. Vi ser at skulpturen er stolt og høyreist, men rommer også sine hemmeligheter gjennom linjer og kjærlighetsbuer som møtes, samles og skilles.
Det er gjennom sin abstraksjon at vi kan la assosiasjonene få spille fritt — og det skal vi jammen meg også gjøre.
Når vi nå kjenner bakgrunnen er det nærliggende å se monumentet som et symbol på vennskapet mellom de som holder av hverandre – også gjennom kunsten. De to bladene er samlet i en monolitt og står tett sammen i granitten, og sånn vil de stå lenge etter at de fleste av oss har blitt forfremmet til herligheten — for å si det på den måten
Men verket hadde ikke vært til de grader vellykket uten at håndverket hadde støttet opp om resultatet. Det har vært en stor glede å se Martin Kuhn, og også Raphael Beil mestre materialet. Skulpturen har blitt bearbeidet liggende og kunne dreies om sin egen akse som et annet grillspyd.
De to billedhuggerne har samtidig hugget, slipt og polert som Karius og Baktus på alle kanter av steinen. Høyt og lavt i krinkler og i kroker. Det er utrolig mye matematikk som nå er avduket. Krumme, dobbeltkrumme og rette flater i et eneste samspill i "verdens vakreste stein". Blue Pearl.
Bearbeidingen vises gjennom en høyglanspolert overflate som ville avsløre enhver snarvei, fordi alle linjer trer så tydelig frem og kan speiles mot referanser i alt fra lyktestolper til stripete hushjørner.
Når vi så vet at hele verket er utført på frihånd så kan vi ikke annet enn å gi oss ende over. Dette er stor kunst og stort håndverk som forenes i et gedigent kunstverk.
Så er det den tredje gleden i dag, og den er at alt dette er gitt til kulturhuset Bølgen, og dermed til oss. Vi som skal bevege oss forbi, rundt og ved området vil alltid bli beriket og påvirket av kunstverket.
Det er med stor takknemmelighet at vi mottar Thor Lundhs sjenerøse gave som er et viktig bidrag til utsmykkingen av Kulturhuset. En gave som vil minne oss om at all god kunst påvirker oss og kanskje forandrer oss litt.
I dette tilfellet – helt sikkert til det bedre.