Dagens kommuner står overfor en rekke utfordringer:
Statlig overstyring. Flere og flere oppgaver blir lagt til kommunene uten at nødvendige ressurser følger med. Ofte utvikler dette seg til et "Svarteperspill", der kommune/ fylkeskommune på den ene siden og staten på den andre siden krangler om hvem som har ansvar. Rehabilitering etter sykehusopphold er et eksempel, der det ofte er uklart hvem som har ansvaret, kommunen eller sykehuset.
Rik stat, fattig kommune: Skatten du og jeg betaler går i hovedsak til staten, mens de offentlige tjenester vi mottar som regel blir levert av kommunen. Kommunenes økonomi er i det store og hele prisgitt tautrekking i Stortinget i forbindelse med fastlegging av statsbudsjettet. Mange og små kommuner fører dessuten til at for mye penger brukes på administrasjon. Færre kommuner betyr mindre administrasjon og bedre bruk av kommunale penger.
Pleie og omsorg i nærmiljøet: Alle vet at vi vil stå overfor store utfordringer innenfor pleie og omsorg i framtiden, som følge av at antall eldre og pleietrengende vil mangedobles innen de neste 20 — 40 årene. Norge bruker mer penger på helse enn de fleste andre land, men stadig mer av pengene brukes på behandling i sykehus, mens mange av dem som mest av alt trenger daglig pleie og omsorg, ikke får den hjelpen de trenger. En velferdsreform som styrker det lokale helse- og omsorgstilbudet, krever etter vårt syn en ny kommunestruktur.
Venstres velferdsreform vil gi større kommuner med større ansvar enn dagens, spesielt innen velferdstjenester og helsevesen. En selvfølge er at kommunene får beholde mer av egne skatteinntekter. Noen vil si at dette løses med interkommunalt samarbeid. Diverse kommuner i Buskerud samarbeider allerede på tvers av kommunegrensene, og dette gir synergieffekter på enkelte områder. Faren ved interkommunalt samarbeid er at beslutninger fattes uten tilstrekkelig lokaldemokratisk forankring. Når samarbeidet allerede er etablert på flere områder, hvorfor ikke da ta steget fullt ut og se på muligheter for en sammenslåing?
Gått ut på dato: Kommunegrensene i Norge har vært mer eller mindre uendret i flere tiår. På disse årene har mye endret seg både med blikk på hvordan vi bosetter oss, hvor og hvordan vi jobber og hvilke krav vi har til kommunene våre. Mange kommuner har i dag ikke lenger mulighet til å ta et godt nok grep om saker som næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester. Venstre ønsker en kommunereform hvor Stortinget fastsetter et måltall for antall kommuner, men hvor kommunene selv får bestemme de nye kommunegrensene. Som en absolutt del av en slik prosess, må staten forplikte seg til å overføre offentlige oppgaver og økonomi til det nye kommunenivået, slik at andelen oppgaver øker fra dagens 40 prosent til minst 50 prosent.
Kommunene får velge selv: Det må legges vekt på å redusere antall kommuner i naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner. Prosessen med sammenslåing skal baseres på frivillighet ved at kommunene selv velger hvem de vil slå seg sammen med, men at staten i siste instans har en mulighet til å kunne gripe inn for å sikre at måltallet nås, slik at ikke desentraliseringen av oppgaver forhindres.
Det er ikke tvil om at mange lokalpolitikere vil mislike å gå til valg på sammenslåing av egen kommune. Det er et tankekors at en reform som vil gi innbyggerne bedre tjenester og større innflytelse over lokale forhold, i så liten grad blir flagget av politikere. Grunnen er vel at mange tror at innbyggerne vil være motstandere av en slik utvikling. Men er det så sikkert? Hensikten med større kommuner må være bedre tjenester til innbyggerne og en attraktiv arbeidsplass for ansatte. Derfor ønsker Venstre en ny debatt om kommunesammenslåing velkommen.
Rebekka Borsch
Røyken Venstre