Av Eva Kvelland, politiker (V) i fredagskronikk i Fædrelandsvennen 14. mai 2010.
Noen mennesker husker vi bedre enn andre. Noen mennesker plasserer seg i historien som en forkjemper for noe de brant for, noe de kjempet for. Vi er ikke nødvendigvis enig i alt de stod for, men vi husker hva de sloss for. Noen gjorde seg populære, mens andre ble hatet og hetset. Likevel viste de evne til å våge å stille seg i front for det de tror på — med eller uten baktropp.
Jeg savner dagens helter. Jeg savner tilvekst av mennesker som Georg Apenes og Tor Erling Staff. Mennesker som Anette Thommessen og Jon Lilletun. Ikke fordi jeg enig med de i alt de har sagt eller gjort, men fordi de har vært viktige meningsbærere de siste tiårene. Meningsbærere med standpunkter som både har vært kontroversielle, skapt debatt og påvirket samfunnsutviklingen. De har vist lederskap, uten nødvendigvis å være ledere. De har vært upopulære, men likevel fått mennesker med seg. De har stått alene, men likevel vunnet både kamper og kriger.
Avtroppende direktør for Datatilsynet, Georg Apenes, har vært og er personvernets største vokter i Norge, og har gått i rette med enhver som har tråkket over eller for nær personvernets grenser. Med buskete bryn og et strengt blikk, har han kikket ned på oss så lenge og intenst at vi fikk dårlig samvittighet uten helt å vite hvorfor. Han har forsvart enkeltmenneskets rett til å leve et så sporløst liv som mulig; uten unødvendig overvåking og uten tankeløs registrering av bevegelser og handlinger. Apenes har gitt meg troen på at det er lov å ha hemmeligheter. Han gav aldri opp kampen for personvernet — uansett motstand og alenegang. Han er en av mine helter. Tor Erling Staff har nok mer sjeldent overbevist meg om at han har rett. Hans kontroversielle uttalelser og opponering mot det politisk korrekte, har gjort han til en elsket og hatet, frittalende forsvarsadvokat og samfunnsdebattant. Men uansett hva han har ment, og uansett hvor feil han måtte ha tatt, så har han stått for noe og skapt debatt. Han har forsvart de ingen andre vil forsvare — heller ikke jeg.
De politiske heltene er de som viser politisk lederskap. Vi vil ha politikere som har klare standpunkter, men som også lytter til andre og evner å la seg bevege av gode argumenter og ny informasjon. Men vi må samtidig ha politikere som våger å stå oppreist for en sak — selv med motstand og fare for velgerflukt. Jeg savner politikere som tør å stå for noe — hele veien. Som tør å være uenig med 90 prosent av befolkningen — uten å vike for annet enn de gode argumenter. Som tror så sterkt på noe, at det blir en brennende lidenskap til siste slutt. Som tør å vise politisk lederskap. Tidligere denne uken la jeg ut et åpen spørsmål på Twitter (en nettbasert kortmeldingstjeneste), der jeg spurte: Hva legger du i begrepet politisk lederskap? Jeg fikk mange innspill — fra mange forskjellige typer mennesker — også politikere. Ord som lytte, prioritere, lede, våge og vise veg, gikk igjen i innspillene. Kanskje nettopp i den rekkefølgen.
Et av innspillene jeg fikk beviser den kanskje største utfordringen i å evne å vise politisk lederskap: "At du er villig til å gjøre også upopulære ting som tjener fellesskapets beste over tid". Politisk lederskap er ikke å sitte musestille i håp om at utfordringene løser seg selv, eller at motstanden skal forsvinne. Lederskap er å våge å ta de upopulære valgene, gå de vanskelige veiene og risikere å tape — enten saken, makten eller begge deler. Du blir ikke nødvendigvis landsfader eller folkehelt ved å vise tydelig politisk lederskap, men du kan "risikere" å ha gjort noe som påvirker samfunnet i riktig retning.
Politikere skal tvile seg frem til standpunkter. Høre på argumenter for og mot en sak. Veie fordeler mot ulemper. Bestemme seg og stå løpet ut. Ikke uten å la seg affektere av nye argumenter og ny informasjon, men uten å tvile på at det er mulig å få til, og uten å skape usikkerhet. For noen dager siden skrev jeg et innlegg på bloggen min om ordførerne Torhild Brandsdal og Helge Sandåker, som nå tviler på at en sammenslåing av de to Agderfylkene blir en realitet. Min skuffelse over ordførerne fra Vennesla og Marnardal, handlet om nettopp mangelen på politisk lederskap. Saken om en sammenslåing av de to fylkene er en sak som har pågått lenge, stoppet opp flere ganger, men som nå nærmer seg en endelig slutt. Når to politiske ledere som Brandsdal og Sandåker sår tvil og viker når følelser og påståtte kulturelle forskjeller blir en del av debatten, så utviser de ikke godt politisk lederskap. En av de som kom med innspill til meg på Twitter, sa følgende: "Politisk lederskap handler om å lytte og lede. To størrelser som lett kan komme i konflikt med hverandre." De to ordførerne må ikke glemme å lede; det er det de er satt til.
Kaster jeg stein i mitt eget lille glasshus? Kanskje, men jeg har som politiker flere grenser jeg vil flytte, flere kamper jeg vil vinne og forhåpentlig et ønske om å gå i front. Da må jeg ville lede, våge å legge lista høyt, men samtidig kunne gå rakrygget under. Det er snart tid for nominasjonsprosesser i partiene, og i september 2011 skal vi igjen gå til valgurnene. Vi må stille krav til de politikerne vi velger inn i kommunestyrer og fylkesting. Ikke bare krav om at de skal kutte i byrder og øke godene. Også krav om at de evner å ta de vanskelige og upopulære avgjørelsene. Å drive politisk lederskap de neste tiårene blir ikke bare en dans på røde roser. Det kommer også til å handle om beintøffe prioriteringer og kutt i offentlige utgifter. Politikere som ikke vil lede, ikke vil vise vei og ikke våger å ta de vanskelige og upopulære valgene, bør kanskje avslutte karrieren som Storbritannias statsminister Gordon Brown gjorde i sin avskjedstale tirsdag kveld: "Thank you. And goodbye."