Veivåg ser på 17. mai som den store fellesskapsdagen — en fest dag som samler alle uansett bakgrunn.
— Det er den eneste dagen hvor virkelig alle står sammen. Det er viktig å ta vare på og styrke, mener han.
Les mer i Akers Avis Groruddalen.
Nedenfor bildet gjengis talen Kjell Veivåg holdt under 17. mai-arrangementet i Rådhuset.
Tale ved 17.mai arrangement i Oslo rådhus 2010
Leder i 17.mai-komiteen, Kjell Veivåg
Ordfører, kjære alle sammen!
I formiddag hadde vi det store barneselskapet her i rådhushallen, med 1000 barn og like mange ballonger. Jeg har både i år og tidligere benyttet den muligheten som dette arrangementet gir, til å spørre enkelte av barna om hva 17. mai betyr for dem? Og jeg har fått gode svar – som vi alltid kan forvente oss av barn i Osloskolen. De har lært både om grunnloven og om 1814 og de vet at det er viktig å feire den friheten og de rettigheter som vi kan glede oss over å ha i Norge. Men det er også mulig å se litt enklere på denne dag, slik som f eks Harald 5 ½ når han uttalte til Aftenposten at vi feirer 17. mai "fordi det nesten er sommer og da kan jeg begynne å leke ute."
Egentlig er det slett ikke noe dårlig svar. Det er god grunn til å bruke en av årets vakreste dager til å lage verdens flotteste tog med barn og voksne som hilser landet og våren med flagg og instrumenter og hurrarop. Men for de fleste av oss er det likevel 17. mai en fest med et betydelig innslag av alvor.
17.maikomiten har lagt til rette for at vi også dette året skulle ha en tradisjonell feiring. Vi tror det er verdifullt både for barn og voksne å ha noen tradisjoner å holde fast ved. En av dem, er at 17. mai skal være den store fellesskapsdagen. I vårt moderne og flerkulturelle Oslo, har vi en mengde høytidsdager. Men det er egentlig bare en festdag som vi alle kan stå sammen om på tvers av religiøs og etnisk bakgrunn, og det er 17. Mai. Derfor er det viktig at dagen har et program som tar utgangspunkt i de lange linjene i vår historie og som i tillegg til å lage fest og moro også vektlegger de sentrale verdiene som ligger i vår konstitusjon og som danner fundamentet for vårt samfunn.
Jeg er ganske sikker på at de fleste barn som i dag gikk oppover Karl Johan, føler at de er med i et felleskap – og vi kan gjerne si på mange plan. De er en del av klassen, skolen, toget, byen — og vi må kunne være så høytidlige å legge til — av nasjonen. Denne følelsen av fellesskap og tilhørighet, er hovedårsaken til at alle forsøk gjennom årene på å ta i bruk 17. mai som arena for en eller annen særskilt sak, har falt til jorden. Det er et helt selvstendig poeng i en by som omformes i så stor grad som Oslo nå gjør, at vi tar vare på — og gjerne styrker — de felles arenaene vi har. Blant dem er 17. mai i en særklasse.
Min barndoms 17. mai-tog gikk i skyggen av en krig som nylig hadde herjet en hel verden. Vi lyttet til 17.maitaler med mange alvorsord om krig, fred og frihet og de som talte bar ofte på arr både i kropp og sinn etter dramatiske krigsår. For dem var det viktig å prente inn i oss som gikk i toget at frihet og demokrati, retten til å mene og uttale seg, ikke er selvsagte verdier, men noe som det må kjempes for – og som det er verd å kjempe for.
I dag er krigens år langt borte og de rettighetene som våre foreldre og besteforeldre sloss for, er selvsagte deler av vår hverdag. Men samtidig er det slik at også ved årets 17.mai har Norge soldater som er i kampsoner andre steder i verden. Vi kan ha ulike oppfatninger av om Norge bør delta eller ikke i slike oppdrag, men det må være riktig at vi i vår nasjonaldagsfeiring sender en varm tanke til dem som lever i en farefylt hverdag fordi de tar oppgaver som det norske samfunnet har bedt dem om å ta – i et langsiktig og møysommelig arbeid for å styrke menneskerettighetene og menneskeverdet.
Vi har også god grunn til å tro at det langs Karl Johan i dag, var mange mennesker — også barn – som bærer med seg dramatiske historier fra krig og undertrykkelse i sine opprinnelige hjemland. De har i redsel for sitt liv forlatt sitt barnsdoms landskap og på ulike vis funnet veien til Norge og til Oslo. Når noen av dem som er foreldre i dag ser sine egne barn gå i toget, er det ganske sikkert mange tanker som går gjennom hodet — både ønsket om at det skal gå dem bra og at de får leve i frihet samtidig som de kjenner på fortvilelsen knyttet til at hjemlandet er langt borte og at det fortsatt herjes og ødelegges av meningsløse kriger.
I de debattene som jevnlig går om frihet, likhet, ytringsfrihet og likestilling blir det gjerne understreket at dette er universelle verdier. Og det er riktig, men langt fra alle verdiene blir universelt praktisert. Tvert imot er de under sterkt press i store deler av verden. Til og med i vårt lille hjørne, er det god grunn til å huske på at de verdiene som grunnloven gir et formelt vern, er det vårt ansvar å gi et reelt vern. Dette er ikke et engangsarbeid. Og 17. mai er den dagen vi kan love hverandre å huske dette.
Kan det så være at den nasjonaldagsfeiringen som vi er så stolte av, fra utsiden kan oppfattes både som nasjonalistisk og temmelig selvtilfreds? Noen vil kunne mene det og vi skal alltid være på vakt mot at vi blir så fornøyde med egne holdninger, egen feiring og egen fortreffelighet at vi blir oss selv nok. Derfor er det at vi skal huske på 17. mai som fellesskapsdagen, en dag som ikke skal ekskludere, men som i høy grad skal være inkluderende. Det er ingen ting galt verken med tradisjoner eller nasjonale verdier, men de må aldri bli et alibi for å dyrke selvgodheten. Å bygge fellesskap, både i byen, nasjonen og i det internasjonale samfunnet, er i høyeste grad av de forpliktelsene vi skal bli minnet om på nasjonaldagen.
Det er vanskelig å feire nasjonaldager uten også å reflektere over hendinger rundt oss i verden. Vi berøres oftere og stadig mer konkret av det som skjer på andre deler av jordkloden. Om ikke på annen måte, så er vi del av et verdens-omspennende reiseliv og en internasjonal økonomi som skjelver når f eks naturkreftene tar tak i oss. Under forberedelsene til årets feiring, ble dette markert ganske kraftig ved at hele Europa måtte stanse opp i noen askefylte døgn. Men en ting er naturkreftene, noe annet de truslene mot miljøet som vi selv skaper. Dette minner oss om at den grunnloven som vi høytider på 17. mai, også har fått sine egne bestemmelser om ansvaret for å ta vare på vårt ytre miljø.
"Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis produksjonsevne og Mangfold bevares", heter det i § 110b.
Så må vi kunne anta at begrepet "enhver" går ut over vårt hjørne i verden. Og uansett kan vi ikke trekke en gardin over vårt lille samfunn. Når det gjelder miljøet og "en natur hvis produksjonsevne og Mangfold bevares" som grunnloven sier, er vi med i det store, verdensomspennende skjebnefellesskapet.
Marie Takvam skrev for over 25 år siden et lite dikt der hun peker på at mye av det som vi forbruker i vår del av verden, har noen konsekvenser for mennesker andre steder.
“Eg drikk kaffe og veit at eg drikk jord som kunne vere pløgd til åkrar der mais og alle slags aks bylgjar i vinden.
Eg røykjer sigaretter og veit at eg tenner på jord som kunne vere beitemarker for budskaper med raudt og kvitt fe, eller for tunge, grå bøflar.”
Og så sier hun i siste vers:
"Kvifor har nokon rørt ved augene mine slik at eg ser jorda eg drikk og brenner, reise seg mot meg."
Den debatten vi har hatt om klima og bruk av naturressursene, også i forhold til mennesker som mister sitt livsgrunnlag i andre deler av verden, har definitivt "rørt ved augene våre" Og når vi ser det som skjer rundt oss, kan vi heller ikke fraskrive oss vårt ansvar.
Så, kjære venner, synes kanskje noen at dette blir veldig alvorlig. Og for all del, vi skal ikke la 17. mai være dagen for alle bekymringer. Fødselsdager skal vi feire med glede. Men nasjonale fødselsdager må alltid stå i historisk tradisjon. Vi overtar noe – og vi leverer det videre – og det skjer med vårt stempel på. Spørsmålet blir alltid om vi har gjort samfunnet litt bedre og om vi har forstått de store utfordringene i vår tid.
Så, når vi nå går ut i maidagen og gleder oss over vakker vår og vakkert land og glade barn, tar vi med oss tanker om betydningen av at vi bygger fellesskapet både på et historisk fundament og med en optimistisk tro på at det er mulig å gjøre de gode valg som skaper en rik fremtid for nye generasjoner.
Gratulerer med dagen!