En oljearbeider om bord på en oljeplattform I Nordsjøen våknet en natt av en voldsom eksplosjon. I kaoset klarte han å finne veien til en av riggens sider. Mens ilden raste bak ham, bestemte han seg for å hoppe fra den brennende plattformen selv om hoppet var meget risikabelt. Han stod ovenfor følgende fakta:
Det er et 45 meters fall fra plattformen til vannet. Det flyter av vrakgods og brennende olje på vannet. Og i tillegg vet han at om ikke selve fallet vil ta livet av ham, vil han sannsynligvis dø etter 15 minutter i det kalde vannet.
Han hoppet, overlevde fallet og fikk raskt tak i en redningsflåte. Etter å ha blitt reddet ble han spurt hvorfor han hadde valgte å hoppe. Han svarte: "Bedre med en sannsynlig død enn den visse død."
Poenget med den "brennende plattform" metaforen er at denne mannen var i stand til å identifisere en situasjon det var helt nødvendig med handling. Et sentralt poeng for endringsledelse er ledelsens evne til å skille arbeidslivets "brennende plattformer" fra de mer rutinepregede oppgavene. Denne evnen til å skille ut de sentrale sakene som skal adresseres med ekstra tyngde, har stor betydning for å få den gjennomslagskraften som er nødvendig for å få gjennomført viktige endringer. Sentrale personer må adressere nødvendigheten av å ta et viktig valg.
Vår landsdels brennende plattform er at Vest og Aust Agder i dag er 2 av landets minste fylker. For å forsøke å kompensere for dette er det etablert et vell av ulike samarbeidsorganer. Resultatet er de evige prosessers slagmark der demokratiske prosesser lider til fordel for enkeltpersoners evne til å posisjonere seg. Fokuset rettes oftere mot formalia enn mot samfunnsbygging. Vi må våge spørsmålet om den organisasjonsformen vi har i dag setter oss i stand til å bygge fremtidens Agder på en optimal måte. Og for å reise dette spørsmålet trenger vi sentrale politiske ledere.
Agder trenger nå politisk og administrativt lederskap som evner å manøvrere i både følelser og fornuft. Lokale media viser fram en politisk elite der flere fremstiller seg som maktesløse. Lederskapet i sammenslåingsprosessen fremstår i dag tilfeldig og preget av sterke personlige interesser. Det fremstår ikke som noen tydelig fremdrift annet enn rene diskusjonsforaer. Dagens diskusjoner kretser heller omkring opplevelse av egenverd og trygghet i forhold til arbeidsplasser, fremfor muligheten som ligger i å samle oss til et av Norges største fylker.
Sammenslåingssaken er spennende politikk, som kan ha betydning ikke bare for Agder, men for hele landet. Behovet for å redusere statlige utgifter og dermed arbeide fram en forenkling av offentlig virksomhet vil komme. Kanskje raskere enn en del liker å tro. Vi ser det i Hellas, og det er å stikke hodet i sanden å tro at ikke også Norge Velstandsland vil måtte redusere det offentlige kostnadsnivået. Vi kan velge spranget nå, eller vi kan vente og se om ilden når oss.
Det er en krevende øvelse i demokrati det vi nå står overfor, og det finnes ingen oppskrift, en "sånn pleier vi å gjøre det". Denne veien blir til mens vi går. Måten politikerne arbeider oss fram mot å beslutte for eller imot en fylkessammenslåing er svært viktig for troverdigheten til det videre arbeidet.
Venstres forventninger til Agders politiske ledelse
Dere skal evne å vurdere og beslutte ut ifra hva er fordeler og hva er reelle og/eller potensielle ulemper i forhold til å slå sammen våre to fylker.
Dere skal legge frem en plan for hvordan er en eventuell sammenslåingsprosess skal organiseres og drives. Sammenslåinger er ekstremt krevende prosesser som fordrer svært klok styring. Det vil dukke opp uforutsette ting underveis; nye bestillinger fra sentral politisk ledelse, markedsmessige endringer, ting man rett og slett har glemt å ta med i betraktning underveis. Men når det er etablert overordnede mål, retning, beslutningsfora og sentrale refleksjonspunkter er det enklere å håndtere de uforutsette tingene.
Dere skal evne å få frem vinnere i denne prosessen. Ingen av fylkene er tjent med å gå fornedret ut av denne prosessen. Det fremtidige samarbeidet vil lide under sårede følelsers regime, og det er et tungt terreng å manøvrere i.
Personlig vurderer jeg sittende politikere og administrasjon på hvordan dere håndterer denne saken. Her har dere alle mulighet til å vise deres evne til å skille det vesentlige fra det mindre vesentlige. Dette er en spennende politisk sak, som kan ha betydning ikke bare for Agder, men for hele landet. Behovet for å redusere statlige utgifter og deri kreve og forvente forenkling av offentlig virksomhet er svært nært. Vi ser det i Hellas, og det er å stikke hodet i sanden å tro at ikke også Norge Velstandsland vil måtte redusere det offentlige kostnadsnivået. Vi kan velge spranget nå, eller vi kan vente og se om ilden når oss.
Sammenslåing av våre to fylker er en så viktig lokalpolitisk sak at det er nå man som politisk engasjert bør kjenne sin besøkstid og være på banen og være med og legge føringene.
Ved å slå sammen fylkene komme Agder i posisjon til å:
få større innflytelse sentralt
få en mer helhetlig småbypolitikk
spare administrative kostnader
skape mer helhetlige strategier for næringsliv og kommuner i hele Agder
forenkle og demokratisere de offentlige beslutningsprosessene
Men resultatene av dette kommer ikke rekende på ei fjøl; det kreves kompetente politiske ledere som kjører åpne, ryddige prosesser der involverte parter opplever seg hørt og ivaretatt. Det må skapes tillit til at de som styrer prosessen er i stand til å håndtere de utfordringene som helt sikker vil dukke opp underveis. Det skal manøvreres i kaos, da kreves det systematisk og ryddig jobbing for å få landet tingene på gode måter.
Disse lederne skal velges. Nåværende politikere blir vurdert på deres bidrag i denne prosessen. Lokal og fylkestingsvalget 2011 blir et viktig valg for Agder.