Helse Sør-Øst har som mål og visjon å gi «gode og likeverdige helsetjenester til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, bosted, etnisk bakgrunn, kjønn og økonomi».
Det betyr at kvaliteten på den medisinske behandlingen står helt sentralt i helseforetakets
såkalte «sørge for ansvar». Kvalitet på medisinsk behandling er ofte vanskelig å definere helt eksakt. Dels fordi vi oppfatter kvalitet forskjellig, men også fordi vi ikke har definert hva vi mener med kvalitet.
Et par eksempler kan vise dette. En kvinne som får påvist en ondartet svulst i eggstokken vil sannsynligvis definere kvaliteten på behandlingen noe forskjellig fra en pasient med en kronisk lungesykdom. En fødende kvinne vil stille andre krav til behandlingskvalitet enn en pasient med reumatisk sykdom. Felles for alle som trenger spesialisert behandling i sykehus er at de skal være sikre på at de får den aller beste behandlingen som finnes, når de trenger det. Det skal ikke være avhengig av bosted eller andre forhold slik det er beskrevet i visjonen til helseforetaket.
Tankevekkende er det derfor at vi stadig hører ledende politikere og andre beslutnings-takere beklage at sykehus-strukturen i Innlandet «ble som den ble». Jeg oppfatter dette som en slags resignasjon og et uttrykk for at vi dessverre må nøye oss med det vi har. Slik kan det ikke være.
I tillegg så leser vi stadig at det kreves bekreftelse og forsikringer fra helseminister og regjeringssjef om at det som ble lovet for fem år siden fortsatt gjelder. Altså fortsatt samme
sykehusstruktur i framtida som den vi har i dag. Jeg håper at flere tenker seg om en gang til. Vi har dessverre mange eksempler på at lokaliseringsdiskusjoner i Innlandet har ført til strid og gitt få positive ringvirkninger. Sykehusstruktur og det overordnede ansvar for behandlingskvaliteten må ligge hos helseforetaket og i helsedepartementet. Det lokale sjølstyre evner ikke å forvalte et så stort nasjonalt og regionalt ansvar.
Naivt er det å tenke seg at behandlingstilbudet i de fire nåværende sykehus rundt Mjøsa vil være det samme som nå noen år fram i tid. Kravet til tverrfaglige team og pasient- volum vil stå sentralt. Det er vanskelig å tenke seg at vårt ønske om best mulig behandlings-kvalitet vil bli mindre med årene, snarere tvert imot.
Skal vi klare å stå bedre rustet til å møte framtidas og nåtidas krav til topp behandlings-kvalitet må vi gjøre noe med sykehusstrukturen. Sprer vi kompetansen for mye vil
kvaliteten gå ned. Da må vi fortsette med løsninger som ikke er optimale ut fra pasientens
behov.
Pasienten i må settes ifokus, alle andre forhold kommer i andre rekke. Rundt Mjøsa har vi fire lokalsykehus spredt over et relativt lite geografisk område. Slik det er i dag så bestemmer din sannsynlige diagnose hvilket sykehus som er det nærmeste til enhver tid. Det er nesten som når flyvertinnen viser de nærmeste nødutgangene på flyet, «den kan være rett bak deg».
Problemet i dag oppstår når vi som pasienter har en skade eller tilstand som krever tverrfaglig kompetanse, eller får en komplikasjon som ikke kan behandles godt nok på det aktuelle sykehuset. Det er grunnen til at vi i stadig større grad sender pasienter til Oslo for endelig behandling. Ved å samle funksjonene i en enhet for Innlandet ville vi i mye større grad kunne takle mer kompliserte og ressurskrevende tilstander.
Det «komplette sykehus» vil ved en samling til ett sykehus ikke ta bort funksjonen til lokalsykehus. Det vil fortsatt være nærhet til det «komplette sykehuset». Forskjellen vil være at de aller fleste da ville få spesialisert hjelp med høy kvalitet på ett sykehus og slippe unødvendig transport mellom flere sykehusenheter.
Ullevål sykehus i Oslo er ikke bare regionsykehus, men også lokalsykehus for en stor del av Oslos befolkning. En samling i Innlandet vil på samme måte ivareta lokalsykehus funksjonen. At Hamar trenger et nytt sykehus er hevet over enhver tvil. De gamle lokalene har for lengst gått ut på dato. Et komplett sykehus med bredest mulig kompetanse i de aller fleste fagfelt vil gi hele Innlandet et medisinsk løft, inklusive Hamar. De fire sykehusenhetene vi har i dag utfører medisinsk behandling med høy kvalitet.
Allikevel oppstår det stadig faglige krav om større pasientvolum og krav til tverrfaglighet som ikke er forenlig med den aktivitet som drives i dag. Funksjoner forsvinner eller flyttes, og det skaper uro.
Min påstand er at denne strukturen ikke er konstruert for framtida. Den er for sårbar og mangler den robusthet og tverrfaglighet vi må stille krav om. Vi ville ikke ha organisert oss slik i dag hvis vi hadde startet med blanke ark.
Vi har nok av ark og fargestifter. Det vi trenger er en visjon om å få til det aller beste av spesialisert behandling i Innlandet, og da må vi tørre å se på strukturen. Det er ingen skam å snu.