Tildskuddet
Tilskuddet ble opprettet i 2005 som et ledd i regjeringens handlingsplan mot fattigdom og er knyttet opp til en tilsvarende satsing innenfor barne- og ungdomsvernet som Barne- og likestillingsdepartementet er ansvarlig for.
Hovedmålet med tilskuddet er å forebygge og redusere fattigdom og sosial eksklusjon blant barn, unge og barnefamilier som mottar bistand fra sosialtjenesten.
Det foreslås at midlene brukes på:
1) tiltak som sikter mot at barn og unge blir inkludert på viktige arenaer som barnehage, skolefritidsordning og ferie- og fritidsaktiviteter.
2) tiltak overfor ungdom opp til 24 år, uten utdanning og arbeid.
3) tiltak overfor familien i sin helhet i form av motivasjon, rådgivning og fritidsaktiviteter.
4) kompetanseheving.
5) å utvikle og forankre en kommunal handlingsplan.
Denne informasjonen er tilgjengelig på fylkesmannen sine nettsider og ble i tillegg sendt ut til alle kommuner i et brev fra regjeringen og NAV i desember 2009. I brevet kan man blant annet lese:
“Fattigdom er et sammensatt problem, og ansvaret er fordelt på flere sektorer og ulike nivåer. Kommunene, som har ansvar for å fremme økonomisk og sosial trygghet og bedre levekårene for vanskeligstilte, har viktige oppgaver innenfor alle de tre delmålene i handlingsplanen mot fattigdom, nemlig at alle skal gis mulighet til å komme i arbeid, at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg og å bedre levekårene for de vanskeligst stilte.”
Brevet utedyper videre hvilke muligheter og plikter kommunene har med hensyn til disse tre delmålene og spesifikt at regjeringen har avsatt 27 millioner kroner til kompetanse- og utviklingstiltak for å forebygge og redusere fattigdom blant barn, unge og barnefamilier som mottar bistand fra sosialtjenesten. Brevet forteller også hvordan kommunene kan søke om midler og hvilke krav som stilles de som søker. Det presiseres at midlene søkes for ett år av gangen og at støtte kan gis i tilsammen tre år.
Søknadsfristen for å søke dette tilskuddet gikk ut 15. januar 2010. I nettutgaven av samme NRK-oppslag som jeg hørte på radioen kan man lese at bare 1 av 5 kommuner valgte å søke på tilskuddet i 2010. Samtlige som har søkt står oppført i bunnen av artikkelen. I Vest-Agder var det bare tre kommuner som søkte, og Marnardal var ikke blant dem.
Det fremmes fire hovedgrunner til at mange kommuner ikke søkte om tilskuddet:
1) At de er bekymret for at de ikke skal klare å opprettholde tilbudene som midlene brukes til, når pengestøtten fra staten opphører.
Dette høres ut som en dårlig unnskyldning for ikke å ville ta på seg arbeidet det innebærer å søke og starte eventuelle tiltak. Hadde de søkt ville de i det minste ha kunnet gjøre en innsats for bekjempelse av fattigdom blant barna i 3 år før de kanskje må sette en stopper for tiltakene.
2) At de ikke kjente til tilskuddet.
Dette tyder bare på manglende evne til å lese det de får tilsendt. Nettsidene og brevet fra regjeringen er ganske tydelig i sin informasjon.
3) At de ikke har hatt kapasitet til å søke.
Dette forteller meg at kommunen enten burde fordele arbeidsoppgavene bedre eller at de nedprioriterer saker som gjelder velferden til sine innbyggere.
4) At de er redd for å opprette tilbud som kan virke stigmatiserende.
For meg virker dette som om de har misforstått meningen med disse midlene. Tilskuddet kan også brukes til å heve kompetansen om fattigdomsbekjempelse og hvordan hjelpe utsatte barn innad i kommunen og til å lage en kommunal handlingsplan. Opprettede tiltak trenger dessuten ikke være forbeholdt de fattige. Sommerklubber, tilskudd til idrettsklubber og kulturtilbud kan vel være for alle? På hvilken måte blir denne bruken av midlene stigmatiserende for barna i lavinntektsfamilier?
La det være sagt, det finnes ikke en eneste god unnskyldning for at kommunen ikke stiller opp for sine vanskeligst stilte.
Hvor er disse barna?
Gro Brækken, Generelsekretær i Redd Barna forteller at barnefattigdom rammer spesielt barn av foreldre med lav utdanning, foreldre uten fast jobb og foreldre med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn. Barn i store husholdninger, med enslig forsørger, i husholdninger som mottar sosialhjelp eller er velferdsstatsavhengige er også utsatt.
I en rapport fra Forskningsstiftelsen FAFO, blir det fastslått at barnefattigdommen økte fra 5,8 % i 2000 til 7,9% i 2006. I reelle tall betyr det en økning fra 50 000 til 85 000 barn. NRK skriver at stadig flere barn vest i Vest-Agder lever under fattigdomsgrensen. Tallene fra Farsund kommune viser en økning fra 102 fattige barn i 2000 til 155 i 2006.
I tidsskriftet til Statistisk Sentral Byrå (SSB), Samfunnsspeilet, i artikkelen "Barn i familier med vedvarende lavinntekt – Hvor bor de?" gjengis både definisjon av vedvarende lavinntekt, statistikk som viser hvilke familier som er mest utsatt for dette fenomenet og tabeller som skisserer hvor barn i slike familier bor. En av disse tabellene viser de 25 kommuner med høyest prosentvisandel barn 0-15 år i familier med vedvarende lavinntekt i 2002-2004. I denne tabellen finner vi Marnardal kommune på 5. plass med hele 12%, når landets gjennomsnitt ligger bare på 5.6%. Jeg ble mildt sagt sjokkert over å finne min egen kommune på 5. plass over landets kommuner med høyest andel barn i familier med vedvarende lavinntekt – og det helt uten unnskyldningen som ilegges flere av de andre kommunene i listen, nemlig at de har et asylmottak. Tall i en tabell forteller lite om livene til menneskene bakom tallene. Man kan likevel ane en situasjon i Marnardal som allerede i 2004 trengte oppmerksomhet og løsninger. Vi kan dessverre bare spekulere i om situasjonen i Marnardal er uendret eller forverret siden da.
Hva gjør fattigdommen med barna?
Flere steder har jeg lest hvordan barna påvirkes av fattigdom i familien. Felles for de fleste er at de bruker uforholdsmessig mye krefter og ressurser på å skjule fattigdommen sin. Mange bruker like mye krefter på å tie overfor foreldrene om ønsker de måtte ha eller invitasjoner de har fått, da de vet at pengene ikke finnes. Man trenger bare forestille seg alle mulighetene som for mange barn tas som en selvfølge, men som blir utilgjengelige når inntekten ikke tillater det. De materielle godene som ofte symboliserer velstand blir det likedan med. Leirskole kan man se lenge etter. Turnering med fotballklubben kan man bare glemme. Kanskje til og med fotballskoene blir for mye og kjøring til og fra trening går ikke når man ikke har bil og kollektivtransporten eksisterer så å si ikke. Hva skjer med bursdagen man er invitert i når mor og far ikke har råd til presang? Og hva gjør man med barna som aldri inviterer venner med hjem så de skal slippe å vise alt de ikke har? Mange foreldre streber lenge etter å gi barna sine både det de trenger og ønsker, og mange lykkes til tross for lavinntekt. Men hva med de som ikke lykkes, hva kan man gjøre for dem?
Løsninger
Venstre har lenge vært fremtredende i ønsket om å bekjempe fattigdom og sikre støtte til de som virkelig trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv. Venstres første prioritet i denne sammenheng, nedfelt i valgprogrammet for 2009-2013, er å bekjempe fattigdom og helseproblemer hos barn og barnefamilier og det blir lagt vekt på at støtteordninger som er avgjørende for barns livsvilkår, skal være rause. I dette har Venstre stilt klare krav til regjering og storting og det kommer de til å fortsette med til vi oppnår en velferdsstat som bekjemper sosial urettferdighet.
Her i Marnardal lever vi i en stor kommune med rik natur, mange kulturmuligheter og høy idrettsaktivitet. Likevel finnes det ingen informasjon på nettsidene til kommunen om kommunale fritidstiltak til våre barn og unge, og ingen informasjon om kommunale støtteordninger og tiltak til de barnefamiliene som sliter med å få endene til å møtes. Undertegnede har stilt seg undrende til om det i det hele tatt finnes slike tiltak i regi av kommunen og hvis ikke, hvorfor ikke?
Like undrende er jeg til den totalt manglende informasjonen fra kommunen på dette og mange andre områder. Vi lever tross alt i 2010, med en høyteknologisk hverdag og tilgang til allverdens nyheter og informasjon via internett. At kommunen da har så å si ingenting på sine nettsider etterlate hos meg et stort savn og ofte må man ty til å ringe kommunen i håp om å treffe noen som kan svare på spørsmålene man måtte ha. I en slik sammenhengen som dette blir terskelen for å ringe og spørre om hjelp svært høy for mange og behovet for tilstrekkelig informasjon på en anonym informasjonskanal desto viktigere. Det er ofte NAV som får de første henvendelsene fra familier som trenger hjelp, det være på nettet eller via telefon, men det behøver ikke være til hinder for at kommunen kan være en sentral informasjonskilde som tar i bruk moderne løsninger i kontakten med sine innbyggere. Dette blir spesielt nødvendig med tanke på de store avstander i kommunen, få tettsteder og mange kontaktpersoner med reduserte stillinger som kanskje ikke kan nåes akkurat når man trenger det mest. Her har kommunen virkelig en jobb å gjøre.
Undertegnede tok etterhvert kontakt med kommunalsjef for Helse og Omsorg i Marnardal, Kjell Rune Olsen, for å forhøre seg om hva kommunen kunne opplyse i denne saken. Kommunalsjefen kunne bekrefte at det ikke ble søkt om tilskudd til bekjempelse av fattigdom i 2010. Han kunne derimot ikke svare om det er blitt søkt om tilskuddet tidligere, da han tiltrådte sin stilling for kun 4 måneder siden. Kommunalsjefen var ikke klar over hvor høy prosentandel barn i lavinntektfamilier Marnardal hadde i 2004 og hadde ingen nyere tall å henvise til som kunne belyse hvordan situasjonen er i 2010. Dette synes jeg i seg selv var oppsiktsvekkende da det er tydelig at man trenger spesifikk informasjon om kommunens tilstand for å kunne yte et tilstrekkelig tilbud til sine innbyggere. Mange kommuner avskriver sine plikter med hensyn til sosialetjenester ved å henvise til NAV sitt ansvar for sosialhjelp og stønader. Men etter min mening har kommunen både mulighet og plikt til å yte tjenester og tilbud som ikke direkte hører inn under NAV sitt mandat. Dette kan være tiltak som er nevnt tidligere, slik som sommerklubber og diverse kultur- og idrettstilbud, samt leksehjelp, ungdomsklubber, gratis bygdekino osv. Ofte blir det slik at frivillige organisasjoner yter disse tilbudene når kommunen og NAV sin innsats svikter. Her i Marnardal er det dessverre få frivillige organisasjoner som kan hjelpe våre barn og da synes jeg at det blir kommunen sin oppgave å stille opp. Det blir selvsagt et tolkningsspørsmål og det er klart at kommunen er også avhengig av ansatte eller lokale ildsjeler som er villige til å jobbe med disse tiltakene. Her har vi som helhet – kommune og innbyggere – en stor jobb å gjøre.
Videre i min samtale med kommunalsjefen fikk jeg opplyst at i forbindelse med innførselen av SPENST 2012 prosjektet, er det satt ned en gruppe i kommunen som har til oppgave å kartlegge levekårsbehovene i kommunen, med fokus bl.a på fattigdom og tiltak for å forbedre vilkårene for barna i lavinntektfamilier.
Dette er en gledelig nyhet som vi i Marnardal Venstre håper vil bidra til flere innførte tiltak og en bedre livssituasjon til de som trenger det. Likevel håper vi også at det finnes ressurser i kommunen som kan gjøre en synlig og merkbar innsats lenge før 2012, om enn bare i det små. Disse barn skal ikke behøve å vente så lenge. Det finnes mange kloke hoder her i kommunen som kan bidra med idéer om hva slags tiltak bør iverksettes nå og senere, bare de blir spurt til råds.
Marnardal kommune har en økonomi som i fjor gikk i overskudd. I år og i tidligere år har de støttet begivenheter som Rally Sørland, diverse utbygginger og investering i fond. Tar man dette i betraktning kan det se ut som om kommunen strengt tatt ikke har trengt å søke om tilskudd til bekjempelse av fattigdom. Likevel er ikke undertegnede kjent med at det er avsatt eller brukt nevneverdig av overskuddsmidlene i samme tidsrom, på tiltak som kan sies å direkte kunne påvirke livskvaliteten til barna i lavinntektsfamilier, både nå og i fremtiden. Vi i Marnardal Venstre er av den oppfatning at fordelingen og bruk av overskuddmidlene som kom fram i kommunerapporten for 2009 kunne ha vært bedre utnyttet og at kommunen kunne brukt litt tid og ressurser til å etablere noe som uten tvil vil gagne kommunens innbyggere til det bedre. Vi kan vel alle være enig med at gevinsten fra bare en liten investering i barnas hverdag vil kunne være uvurderlig.
Er du en av dem med en god idé om aktivitetstilbud eller andre viktige tiltak som bør iverksettes her i kommunen til barna sin fordel, vil vi gjerne høre fra deg. Vil du fortelle oss din historie om hvordan det er å oppdra barn med lav inntekt i familien, send oss gjerne en epost! Vi kan ikke love at forslagene eller historiene vil føre til store og umiddelbare endinger, men vi i Marnardal Venstre skal lytte, ta med oss synspunktene videre i vår kontakt med kommunen, stille opp for de svake, gjøre en innsats og jobbe for at det blir en forandring for barnas hverdag her i kommunen.
Shelley Veelo
Sekretær i Marnardal Venstre