Det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og tro at jobben er gjort. Integrering er en kontinuerlig prosess som i bunn og grunn handler om toleranse og gjensidig respekt for hverandre. Målet er ikke at alle skal bli like — at “de” skal bli som “oss” — men at vi skaper et samfunn som er til for alle. Her har vi et stykke å gå.
I dag forskjellsbehandles minoriteter i det norske samfunnet på stort sett alle nivåer, fra den enkelte arbeidsplassen i den ene enden til Grunnloven i den andre.
Det at den norske stat bekjenner seg til én bestemt religion er problematisk av flere grunner, men i et integreringsperspektiv er den norske stats bekjennelse til den evangelisk-lutheranske tro med på å slå beina under staten som et fellesskap for alle.
I et mangfoldig samfunn som ønsker at staten skal være for alle, burde det være en selvfølge at staten og andre offentlige institusjoner og etater skal være upartiske og ikke knyttes til en bestemt religion. En livssynsnøytral stat betyr der i mot ikke et sekulært samfunn. Religion og livssyn har en selvsagt plass i det offentlige rom og det bør fortsatt være gode støtteordninger for utfoldelsen av disse.
Det er også praktiske hindringer som møter innvandrer. For eksempel er terskel for å finne relevant arbeid høyere fordi det er vanskelig å få godkjent kompetanse fra utenlandske skoler og universiteter. Det er en tap-tap situasjon for både den enkelte som ikke finner jobb og for samfunnet som går glipp av verdifull kompetanse. Dette blir prisen for et utdatert regelverk. Vi må gjøre det enklere å få godkjent utdannelse fra utlandet.
Deltakelse i arbeidslivet handler dessverre ikke kun om å myke opp stivbeint regelverk. Inngrodde fordommer og skepsis mot det ukjente gjør at innvandrere og nordmenn med innvandrerbakgrunn ofte møter en høyere terskel for å komme inn i arbeidsmarkedet.
Én løsning kan være å innføre en ordning med anonyme jobbsøknader for i søknadsfasen møter personer den skjulte, ubevisste diskrimineringen. Her bør det offentlige gå foran og prøve ut en slik ordning i offentlige virksomheter.
I et liberalt samfunn burde retten til å bære religiøse eller kulturelle plagg og symboler i det offentlige rom være en selvfølgelighet, men det er det ikke. I Norge har debatten om klesdrakt tatt mye av oppmerksomheten fra integreringen. Med en tro om at så lenge vi kler oss likt så blir vi mer like. Jeg tror ikke det er et samfunn vi kan oppnå — eller i det hele tatt ønsker når vi tenker oss om.
Integreringens mål kan ikke være at alle skal bli like, men at samfunnet skal være for alle. Det innebærer både rettigheter og plikter, friheter og begrensninger. Den uskrevne samfunnskontrakten er vårt felles ansvar.
Det er en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg, fordi det stimulerer til nye impulser, innovasjon og utvikling, men mest av alt fordi vi alle har behov for å finne vår egen vei til det gode liv. På tvers av ulikhetene, har vi alle, et felles ansvar for at vi kan leve sammen i et fellesskap — et fellesskap som ser mulighetene i mangfoldet og berikelsen i forskjellene. Det er dét som må være målestokken for en vellykket integrering.
Anne Solsvik
Leder Unge Venstre