Her er artikkelen i sin helhet:
Vi har et valg
Oppgittheten er for tiden til å ta og føle på i norsk politikk, og øker jo nærmere regjeringskontorene man beveger seg. Velstandsvekst og supervekst i offentlige utgifter i kjølvannet av finanskrisen til tross — vi vanskjøtter viktig infrastruktur og sulteforer høyere utdanning og forskning. Hvordan har vi klart dette, og hvordan skal vi komme oss videre?
Tilstandsrapporten over viktig infrastruktur i det norske samfunnet som ble lagt frem 10. mars av Rådgivende Ingeniørers Forening oppsummerer på en dramatisk måte en rekke tidligere indisier og beviser på alvorlig infrastrukturelt kapitalforfall og fremtidsrisiko knyttet til alt fra jernbane og veier til avløpsanlegg, vannforsyning, produksjon og distribusjon av energi, kommunale bygg, skoler og helsebygg. Vi snakker her om viktige generelle forutsetninger for fremtidig verdiskaping og velferd. Og, like slående er det hver gang vi får høre at andre land, med lavere velstandsnivå enn Norge tilsynelatende mestrer flere av disse utfordringene langt bedre enn Norge. Ekstra interessant er det nok også å notere at et av disse landene heter Sverige.
Regjeringen står nå overfor en stort dilemma. Den erkjenner sannsynligvis at skoen trykker skikkelig, både hva gjelder infrastruktur og andre fremtidrettede fellesgoder. For ikke å snakke om de tilsynelatende uendelige økningene i helesevesenets og folketrygdens utgiftsside — som ingen tør å ta skikkelig tak i. Regjeringen har tilbakelagt et (konjunkturmessig vellykket) superløft i offentlige utgifter i kjølvannet av den internasjonale økonomiske nedturen. Både statsministeren og finansministeren vet likevel utmerket godt at vi nå må tilbake på handlingsregelen, både av hensyn til landets økonomisk-politiske troverdighet og av hensyn til rammebetingelsene for vårt eksportrettede næringsliv. Skattenivået kan heller ikke økes ut over 2004-nivået, i følge regjeringens løfter både før og etter valget.
De enkle løsningers fristelse
I den overflodsskvisen som regjeringen befinner seg i finnes det to typer enkle svar. Den første typen målbæres av SV, og den foreskriver økte skatter og avgifter. Den andre typen foreskriver å legge handlingsregelen til side og aktivt bruke mer av midlene i statens pensjonsfond utland til innenlandske investeringer og utgifter, og den linjen støttes av Frp og nå også av Victor Norman (i følge VG, 6. mars 2010). Felles for begge typene av løsninger er at vi trenger å øke de samlede offentlige utgiftene ytterligere for å løse de felles utfordringene vi står overfor.
Regjeringens største problem er imidlertid ikke at den er låst i forhold til å velge den ene eller den andre av de nevnte enkle løsningene, eventuelt en kombinasjon av begge. Problemet er at regjeringen synes å være fullstendig handlingslammet — gitt at verken økte skatter eller brudd med handlingsregelen er mulig, og etter min mening heller ikke ønskelig. Det både regjeringen og landet trenger er noe helt annet. Vi trenger et langt skarpere og mer kritisk blikk på offentlig ressursbruk og fordeling av ressursbruken — opp mot viktige kriterier for å mestre vår felles fremtid.
Hva betyr det så å mestre fremtiden? Her vil det aldri finnes noe fasitsvar, men vi trenger i det minste et troverdig konsept. Her er mitt forslag: For å mestre fremtiden trenger vi mer enn noe annet å legge forutsetningene best mulig til rette for et mangfold av produktive innovasjoner innenfor rammene av en åpen liberal markedsøkonomi, drevet frem av et like stort mangfold av små og store entreprenører, stimulert av produktive insitamenter, fri konkurranse og rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle. Men det betyr også noe mer. Det betyr blant annet at vi også må stimulere til langt mer og langt friere forskning, og det betyr at vi trenger førsteklasses infrastruktur som fremmer — og ikke hemmer — den økonomiske verdiskapingen rundt omkring i landet i møte med en stadig mer åpen og global økonomi.
Hvorfor er Norge på villspor?
Flere aktuelle eksempler antyder noen grunner til hvorfor verdens rikeste land har problemer med å investere i fremtidens kunnskap og en førsteklasses infrastruktur. Det kan nesten se ut som om vi systematisk sløser bort våre muligheter til å løse våre genuine fellesoppgaver:
Eksempel 1: Sykefraværet og sykelønnsutgiftene: Vi har klart å innrette oss slik at alle hovedpartene som påvirker sykefraværet i arbeidslivet, det vil si arbeidsgivere, arbeidstakere og leger, har svake insitamenter til å redusere sykefraværet. Dermed er det kanskje heller ikke så rart at en av verdens friskeste befolkninger også har tilnærmet verdensrekord i sykefravær. Disse tallene er i hvert fall ikke hyggelige: Bare merutgiftene til offentlig betalt sykelønn som skriver seg fra det fraværet som har vært høyere enn IA-avtalens mål i perioden 2001-2009 beløper seg til rundt 140 milliarder kroner i nåverdi. Hvis trenden fortsetter i en ny fireårs periode 2010-2013 blir det nye 50-60 milliarder kroner ut i ekstra sykelønnsutgifter. Vi snakker her om midler som de fleste vil være enig i at vi som samfunn kan benytte langt mer produktivt.
Eksempel 2: Det har også fremkommet informasjon i den senere tid om at måten vi finansierer utbygging av blant annet jernbane og veier, gjennom årlige bevilgninger, forårsaker mye stop-go utbygging som i noen tilfeller har vist seg å forårsake helt unødvendige økninger (noen ganger fordoblinger!) av de samlede utbyggingskostnadene. Har vi råd til å fortsette slik, når vi vet at tallene vi her snakker om defineres i milliarder kroner?
Eksempel 3: Underskuddene i de store helseforetakene og utgiftsøkningene innen helsesektoren generelt er urovekkende. Satt på spissen er det mye tyder på at vi har en styrings- og insitamentstruktur innen denne sektoren som inviterer til selvbetjent utgiftseksplosjon på fellesskapets bekostning — uten noen egentlig reell politisk styring. Hvis ikke dette problemet løses — hvilket jeg ser svært få tegn til — så vil fort også den aktuelle Samhandlingsreformen kunne utvikle seg til et sant mareritt. Igjen snakker vi om milliardsummer.
Disse tre eksemplene er vel å merke kun ment å gi et lite hint om et langt mer omfattende problem i norsk politikk og samfunnsliv: At det foregår sløsning med offentlige midler i et urovekkende stort omfang, som systematisk ødelegger felleskapets muligheter til å investere i fremtiden, og som i tillegg synes å lamme vårt demokrati gjennom å formidle følgende begredelige budskap: Det nytter ikke, vi har ikke noe valg — hvorfor bry seg?
Jo, vi har et valg
Vi trenger faktisk ikke oppholde oss lenger enn vi selv velger i den oppgitthetens status quo tilstand som preger vårt samfunns forhold til å investere i vår felles fremtid — spesielt i viktig infrastruktur.
Valget står mellom enkle løsninger som foreskriver ytterligere doser med vekst i de offentlige utgiftene, finansiert gjennom økte skatter eller oppløsning av handlingsregelen — eller den mer krevende løsningen det er å gå løs på den enorme sløsingen med offentlige midler, og derigjennom frigjøre midler til langt mer produktive og mer fremtidsrettede formål.
Å oppheve handlingsregelen må i så måte anses som den mest uansvarlige blant de enkle løsningene, vel vitende om at formuesøkningen i statens pensjonsfond utland gjennom 2009 alene vil gi regjeringen anslagsvis 30 milliarder kroner mer å bruke i 2010, eller mer å redusere overforbruket med om man vil, sammenlignet med 2009 (basert på handlingsregelen).
Det gode valget er det som avviser lettvinthetene og som krever en reell innsats — for ikke å si mer civil courage med et liberalt innhold. Jeg er ikke i tvil om hvilken linje som både vil vise seg å være den mest fremtidsrettede og som vil vise seg å være den mest sosiale over tid.
Uansett hva vi måtte mene, så er det i det minste å håpe at vi ikke henfaller til den tafatte holdningen at vi ikke har noe annet valg enn å gå rundt grøten i status quo. De rundene kan vise seg å bli i dyreste laget.