Dette må skje ved en styrking av lokaldemokratiet gjennom nye, sterkere kommuner som er i stand til å overta velferdsoppgaver fra staten.
Alle vet at vi vil stå overfor store utfordringer innenfor pleie og omsorg i tiårene som kommer, som følge av antall eldre og pleietrengende vil mangedobles.
Norge bruker mer penger på helse enn de fleste andre land, men stadig mer av pengene brukes på dyr behandling i sykehus, mens de mange som mest av alt trenger daglig pleie og omsorg, ikke får den hjelpen de trenger.
Venstre mener at i et liberalt velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige felleskap og den enkeltes ansvar for våre nærmeste som skaper trygghet og gode
tjenestetilbud.
En velferdsreform krever etter vårt syn en ny kommunestruktur og vi vil få større kommuner med større ansvar enn dagens, spesielt innen velferdstjenester og helsevesen. En selvfølge er at kommunene får beholde mer av egne skatteinntekter.
Noen vil si at dette løses med interkommunale samarbeid. I Vestfold har vi i siden 1997 hatt kommunesamarbeid, noe 12-K samarbeid er et godt eksempel på,
Samarbeid skjer selvsagt for å få en bedre tjenesteproduksjon og få ut synergieffekter.. Vi mener den samme modellen ikke er like enkel å benytte på alle kommunale tjenester. Når samarbeidet allerede er etablert på flere områder; hvorfor ikke da ta steget fullt ut å se på muligheter for en sammenslåing?
En fare ved interkommunalt samarbeid er fraværet av demokrati. Eksemplet om helsekommuner som regjeringen drøftet i sin samhandlingsreform var et eksempel på et slikt demokratiunderskudd.
Kommunegrensene i Norge har vært mer eller mindre uendret i 45 år. På disse årene har mye endret seg både med hensyn til bo- og arbeidsmarkedsområder. I dag vet vi at mange kommuner ikke lenger har mulighet til å ta et godt nok grep om saker som næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester.
I vårt program ønsker vi en kommunereform hvor Stortinget fastsetter et måltall for antall kommuner, men hvor kommunene selv får bestemme de nye kommunegrensene.
Som en absolutt del av en slik prosess må staten forplikte seg til å overføre offentlige oppgaver og økonomi til det nye kommunenivået, slik at andelen oppgaver øker fra dagens 40 prosent til minst 50 prosent.
Det må legges vekt på å redusere antall kommuner i naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner, men det vil måtte være unntak pga. av vårt langstrakte land med en utfordrende geografi.
En reform må presisere at prosessen skal baseres på frivillighet ved at kommunene i utgangspunktet selv velger hvem de vil slå seg sammen med, men at staten i siste instans har en mulighet til å kunne gripe inn for å sikre at måltallet nås slik at ikke desentraliseringen av oppgaver forhindres.
På 12Ks kommunekonferanse i våres, var det et flertall på ca 80 % (!) av kommunepolitikerne som sa at det var behov for endring av strukturen i Vestfold. At nærmere 70 % også svarte at sin egen kommune bør være en del av denne endringen, sier jo sitt.
Det er ikke tvil om at mange lokalpolitikere vil mislike og gå til valg på sammenslåing av egen kommune. Det er mye enklere å gi uttrykk for dette i en anonym spørreundersøkelse.
Det er interessant når 7 av 10 folkevalgte også mente at innbyggerne ville få bedre tjenester, samtidig som dette synet i liten grad blir flagget av politikere i egen kommune og i media.
Men er det så sikkert at innbyggerne vil være motstandere av en slik utvikling?
Det må være hensikten med større kommuneenheter som må være det målbærende; bedre tjenester til innbyggerne og en attraktiv arbeidsplass for ansatte.
Kommentaren ligger også på Tønsberg Blads nettsider.