Om antirasisme, åpenhet og fremmedfrykt
Møteleder, kjære allierte i kampen mot rasisme.!
Først takk til SOS rasisme for invitasjonen til denne fine markeringen i en viktig sak, som vi aldri kan eller må glemme. Jeg tror faktisk heller aldri denne kampen tar helt slutt, Vi er ganske enkelt nødt til å vinne den hver dag.
Da kan det være nyttig å tenke litt over hva vi kjemper mot og å samtidig tenke litt over virkemidlene vi kan bruke. Vi kjemper mot hat, fordommer og frykt. Jeg mener at det er hensiktsmessig å skille mellom fremmedfrykten slik den kommer til uttrykk i folkelig skepsis, for eksempel til etableringen av et asylmottak, og rasisme slik den kommer til uttrykk i stigmatisering av folkegrupper og i forsøk på rangering av folkegrupper etter etnisk eller nasjonal opprinnelse.
For meg er åpenhet et helt avgjørende virkemiddel. Et åpent sinn er selve forutsetningen for å møte mennesker uten rasefordommer. I min verden betyr det å se individet, se Ola som person, ikke stereotypen av Sarping, se Farimehr og ikke stereotypen av muslim og i alle fall ikke stereotypen av de ekstreme kreftene slik vi ofte ser brukt i rasistisk propaganda. Et imøtekommende sinn er også et svært effektivt verktøy for å bygge mellommenneskelig forståelse der det i utgangspunktet kan være avgrunner av fordommer mellom menneskene.
Dialog er, etter mitt syn, det viktigste virkemiddelet for å unngå at fremmedfrykten blir utviklet til rasistiske holdninger. Jeg vil illustrere dette med et eksempel fra virkeligheten. I bygda der jeg vokste opp, etablerte frelsesarmeen et rehabiliteringssenter for rusmisbrukere for noen år siden. Under etableringen utviklet det seg en utbredt skepsis fra bygdefolket til dette senteret og hva det kunne føre med seg av problemer. Noen var redde for kriminalitet utøvd av klientene på senteret mens andre var redde for at det ville trekke til seg langere av ulovlige rusmidler.
Sammen med kommunen arrangerte Frelsesarmeen et informasjonsmøte om saken. Frammøtet var enormt. Knapt en husstand var uten representasjon på møtet. Frelsesoffiserene var overveldet. De fleste bekymringene ble luftet og frelsesarmeen ga oppriktige svar på de spørsmålene som kom. Man viste til erfaringer fra slike sentre på andre steder. Med dette viste man at de problemene folk fryktet stort sett lot seg løse. Samtidig ble det gitt et tydelig signal om at frelsesarmeen var oppmerksom på problemområder og var beredt til å følge opp om nødvendig.
Senteret har nå vært i virksomhet en god stund. Riktignok har virksomheten i perioder vært hemmet av interne personalstridigheter, men forholdet til bygdefolket har vært uproblematisk. Senteret betraktes nå som en positiv del av bygda. Noen er også stolte av det.
Jeg mener at dialogen på folkemøtet var helt avgjørende for at den umiddelbare motstanden mot senteret ble snudd til en åpnere forventing . Gjennom folkemøtet kunne en del av de verste skrekkbildene tilbakevises. Det viktigste er, etter min mening, likevel at Frelsesarmeen tok bygdefolket og skepsisen på alvor. Selv om eksempelet ikke handler direkte om rasisme, mener jeg likevel at det er relevant. Situasjonen kunne like gjerne oppstått ved etableringen av et asylmottak, eller en barnevernsinstitusjon, slik vi så i Rokke for halvannet år siden.
Slik jeg ser det, er det viktig at vi ikke setter likhetstegn mellom fremmedfrykt og rasisme. Fremmedfrykten er et spontant uttrykk for den naturlige skepsis til og motstand mot det fremmede. Dette bærer de fleste av oss på, i større eller mindre grad. Utfordringen vår er å møte fremmedfrykten på en slik måte at den ikke utvikler seg til rasisme. Her er etter mitt syn åpenhet helt avgjørende . Som eksempelet viser, er det ved å ta frykten på alvor og å møte de engstelige menneskene med respekt at vi kan redusere eller fjerne frykten. Dette betyr ikke at vi skal jatte med eller løpe etter de politiske strømningene som roper etter tiltak rettet mot grupper sortert etter nasjonalitet eller religion. Tvert om, vi skal gjøre det helt klart at ethvert menneske skal møtes med åpen respekt. Alle er i utgangspunktit likeverdige som mennesker uavhengig av etnisk, religiøs eller nasjonal bakgrunn.
Mot utviklet rasisme derimot, er det i de aller fleste tilfeller naivt å tro på dialog. .
Men også her er åpenhet et så effektivt virkemiddel at vi i alle falle fall ikke skal gi avkall på det ved for sterk håndheving av lovverket mot rasistiske ytringer. Det betyr selvsagt ikke at vi skal stå rolig og tilgi hatske rasistiske ytringer, men vi kan ikke bekjempe det avskyelige uten kjennskap til tankegang og motiver. Noen ytringer, for eksempel de som oppfordrer til vold, skal klart behandles som kriminalitet. For øvrig er ytringene en del av den etteretningen vi kan ha tilgang til. Jeg tror mest på kamper i åpent lende og jeg tror at kampen mot rasisme i det lange løp styrkes gjennom å bekjempe uakseptable ytringer med motargumentasjon og ved å vise tydelige alternativer til rasisme som reaksjon på fremmede kulturer. I etterkant av programmet hjernevask har det kommet noen helt meningsløse argumenter for sortering av mennesker etter etnisitet på bakgrunn av resultater fra intilligenstester. Kjære alle antirasister. Slike utsagn er rett og slett for dumme til å bruke rettsapparatet mot. Her er klokskap i form av sunt folkevett langt mer effektivt. Den som kommer med slike ytringer er antagelig ikke mottagelig for våre argumenter, men den alminnelige jente, gutt, kvinne og mann vil nikke bifallende dersom du eller jeg bare minner om at menneskeverdet ikke måles gjennom fysiske eller mentale tester.
Jeg vil avslutte der jeg begynte med å minne om at kampen mot rasisme må vinnes hver dag. Derfor er slike møter og SOS rasismes jevne arbeid så viktig.
For oss i Venstre vil åpenhet sammen med en bestemt antirasistisk agenda være våre hovedverdier i den kampen også SOS rasisme kjemper på en fin måte.
Takk for oppmerksomheten
Geir Helge Sandsmark(V)