Man kan undre seg om 1. mai handler om solidaritet ovenfor en selv, ikke solidaritet ovenfor de som trenger det.
Den stolte norske fagbevegelsen har kjempet frem universelle rettigheter for alle. De har kjempet for trygdeordninger og anstendig lønn for hardt arbeidende norske arbeidere. Men dagens fagbevegelse har sporet
fullstendig av i sine krav og organisasjonskultur. Fagbevegelsen har endret seg fra å være samfunnets svakeste forsvarer til å være en maktfaktor med økonomi og politisk innflytelse som benyttes til å kjempe for allerede godt betalte norske arbeidere.
En gang var streikebryter et skjellsord. Streikebryteren tenkte på seg og sitt, leflet med ledelsen og sto ikke solidarisk opp for andre som trengte støtte. I en vanskelig tid som krever moderasjon for å sikre norsk konkurransevne og norske arbeidsplasser er det kanskje på tide å se på streikebryteren med nye øyne. Er fagbevegelsen blitt den som tenker på seg selv og streikebryteren den som tar et solidarisk samfunnsansvar?
Ståle Sørensen
Leder Drammen Venstre