Mankovaren er ikke kunnskap, men vilje til å satse på det langsiktige og miljøvennlige. Det er på tide å droppe festtalesvadaen. Begrepene bærekraft, omstilling, miljøvern og fornybar må gjøres til realpolitikk. Den avgjørende utredninga står om hvorvidt vi skal lykkes med "prosjekt framtid" eller gi oss over til "fossilprosjektet".
Dette veit vi, altså trenger vi ikke å utrede noe av dette nærmere: Drivhuseffekten og CO2-problematikken er menneskeskapte miljøproblem som vil få fatale konsekvenser, særlig for jordas millioner fattige, hvis vi ikke tar grep nå. Olje og gass brukt til forbrenning er en viktig årsak til CO2-utslipp. Det vil være både strategisk klokt og etisk forsvarlig om Norge, som en av verdens rikeste stater, tok ansvar og bante vei for det langsiktige og bærekraftige i miljøsammenheng. Olje-/gassproduksjon totalt uten miljøtrussel er ikke mulig med dagens teknologi. Oljevernberedskapen langs kysten vår er ikke er god nok om uhellet skulle være ute. Det absolutt
siste vi trenger nærmere utredning av er et kompromiss for å redde skinnet til den sittende regjeringa: vern av merkevaren Lofoten og åpning for petroindustri i Vesterålen og Senja. De som tenker i sånne maktsyke baner, burde gå i skammekroken. Og bli der.
Fagrapporten som vil danne grunnlag for oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utafor Lofoten sier at bare en begrensa prosent av en årsklasse yngel av sild og torsk vil gå tapt selv etter et skipsforlis ved Røst. Vil markedet ha den villfisken som er tatt i et forurensa område? Vil markedet ha oppdrettsfisken fra et område som har vært ramma av oljesøl? Turister og reiselivsoperatører gir entydig uttrykk for hva som gjør Lofoten attraktivt — naturen. Vil opplevelsesturistene fortsette å strømme til verdens vakreste reisemål også om området åpnes for petroindustri? Disse spørsmålene gir rapporten ikke svar på.
Presset for å åpne havområdene ved Lofoten og Vesterålen for olje- og gassutvinning er skapt av ei sterk petroleumsnæring — på raskt nedadgående kurs og på jakt etter nye leteområder. Oljeeventyret har hatt og har fortsatt voldsom betydning for hva slags land Norge er i dag. Det går an å ha forståelse og respekt for dette og samtidig erkjenne at nå trenger vi omstilling. Venstre vil ikke tyne oljeeventyret til siste dråpe, men ser heller dagens situasjon som ei gyllen mulighet. Nord-Norges rikdom på fornybare naturressurser og forvaltninga av disse burde kunne avgjøre framtida for store deler av næringslivet i hele landet.
Ap, LO og Frp ser ut til å mene at petroindustri i nord i hovedsak er et spørsmål om arbeidsplasser og det å opprettholde den norske velferdsstaten. Spørsmålet er langt mer innfløkt og berører hele vår truverdighet som internasjonal aktør og miljønasjon. Regnskogvern er avgjørende for jordas helse. Men hvor mye lenger skal Stoltenberg dra på sjarmoffensiv til Amazonas mens han skiter i eget reir? Hvor mye koster den omdømmerisikoen dette medfører? Det sier ingen rapporter noe om. Norge har ikke råd til å sette sin anseelse og sine fornybare naturressurser på spill for noen få tiårs oljeprofitt. Derfor sier Venstre klart nei til olje- og gassindustri i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Vågans Ap-ordfører etterlyser "mer kunnskap og mer politikk" i debatten. Det er politikk å si nei til økt satsing på fossile energikilder. Nei-sida i denne saken er ikke ei samling kunnskapsløse naturromantikere som frykter synet av oljeinstallasjoner i solnedgangen. Nei-sida er en allianse av folk som sier ja til fortsatt satsing på fiskeri og turisme, ja til å ikke herje mer med naturen før verneberedskapen og annen teknologi eventuelt kan åpne for olje-/gassproduksjon og ja til den helt nødvendige omstillinga i energiproduksjon som Norge og verden trenger.
Anja Johansen,
Vågan Venstre