Det er en deilig følelse. Kanskje ikke så mye å glede seg over tenker du, men med innlagt vann på hytta ble til og med oppvaskmaskin en glede. Hjemme er det en selvfølge, men på hytta ble det en utrolig følelse av luksus. Vekk med den gamle, gule vaskebalja.
Jeg går den faste turen min som er langs Varlandsveien. Det er ikke bare turen som er fast, men jeg får også de samme tankene hver gang jeg går forbi et falleferdig hus og fjøs. Spørsmålet jeg stiller meg er: hvilke historier om hverdagsslit skjuler disse nedlagte og falleferdige gårdene på bygda?
Omgivelsene er stupbratte jorder ned til Møsvann og like bratte jorder opp til fjellet. Med de mektige Raulandsfjella som ramme rundt det hele. Huset har virkelig sett sine beste dager, men har likevel en sjarm jeg er betatt av. Et stort tre omkranser hele endeveggen på huset. Greinene slår seg rundt huset, akkurat som det står der og beskytter historien. Fjøset har nesten knekt sammen, men står igjen som et symbol på gammel tid.
Veien jeg går på er en krøttersti. Smal, svingete, dårlige kanter og et dekke som har gått helt i oppløsning. Selv om veien er en fylkesvei beregnet på moderne biler, er den av en kvalitet som minner om gamle dager da fremkomstmiddelt var hest og kjerre. En BMW farer forbi og gjør dumt ved å kjøre midt i veien. Der er telehiven så høy, at bånnpanna synger en skjærende sang i det han hiver bilen over til siden og får hjulet på en sidekant med frynsete asfalt.
Jeg går og skriver ned stikkord til denne kronikken på en mobil full av nettilgang ut til hele verden. Mens huset jeg går forbi, ikke engang ser ut til å ha hatt innlagt strøm. Over meg flyr et helikopter lavt innover vidda. Kanskje i turisters ærend, for det er slettes ikke uvanlig. Infrastrukturen nå er moderne, bortsett fra kvaliteten på veien som minner om gamle dager.
Hyttene som ligger her er i samme stilen som det gamle huset, med sprosser i vinduene og torv på taket. Men innvendig og i bruk, er forskjellen et kvantesprang. For hyttefolk har dette nå blitt et paradis. Et sted vi kan reise til i helger og ferier hvor standarden er minst like bra som hjemme. I tillegg er det en fantastisk natur som omringer hele eventyrland. Mens gården jeg går forbi, minner meg om historien om tunge dager og et slit for å få hverdagen til å gå opp.
Avstanden og fremkommelighet gjør at stedet nå er midt i smørøyet for å være hytteparadis for spesielt mange Grenlandsfolk. Mens før lå stedet så langt utenfor allfarvei, at det skapte store utfordringer for de som bodde der og drev gård. Dette er store kontraster i storslått natur.
Når jeg kommer tilbake fra turen er det bare å gå inn i den nye steamdusjen og nyte varmt vann fra mange dyser og fullt trykk. Asko er ferdig med oppvasken og glitrende blanke glass kan settes på bordet igjen, klare for et nytt måltid. Jeg kan sette meg ut i hytteveggen og nyte utsikten over myrene, ned til Møsvann eller over til Raulandsfjella som står i sin blanke og hvite festdrakt. Helt uten å tenke på at jeg må ut i naturen for å sanke mat til folk og dyr. Nå fisker vi og plukker molter fordi vi liker det, ikke fordi vi må.
Verden går fremover, heldigvis. Men kanskje den blir enda bedre hvis vi er mer bevisst litt historier fra gamle dager. For det er lov å tenke på at der vi nå boltrer oss i luksus, var det et blodslit å få hverdagen til å gå opp tidligere. Vi må bli flinkere til å sette pris på det vi har, om det så bare er en oppvaskmaskin. For den som gleder seg over lite, har mye å glede seg over.
Kronikk skrevet for Telemarksavisa, og finnes på TA-bloggen HER