Norge trenger en forvaltnings- og demokratireform. Opprettelsen av fylkene i 1975 skulle være et ledd i en desentralisering av makt og oppgaver i Norge. 35 år etter har stortingspolitikerne, valgt fra nettopp 19 fylkesvise valgdistrikter, gjort dem til en vits — med bare 2 prosent andel av offentlig BNP.
I 2010 har de fleste fylkesmenn en langt større administrasjon enn fylkene. Fylkesmannen får stadig nye oppgaver. Fylkene har snart ingen flere å miste. Et siste eksempel ser ut til å bli folkehelsearbeid, hvor mange forvaltningsoppgaver legges, ikke til kommune eller fylkeskommune slik intensjon var i Samhandlingsreformen, men til Fylkesmannen!
Jeg vil opprette 12 enhetsfylker, en samordning av fylkene og fylkesmannens forvaltningsoppgaver, med folkevalgte organ som øverste leder. Fylkesmannsembetet reduseres til Statens direktør i fylkene, som skal rendyrke kontroll og tilsyn med kommunene.
Sammen med dette innføres det et tokammersystem i Stortinget. Valg til det øverste kammeret skjer ved direkte valg med de 12 enhetsfylkene som valgkretser. En stemme skal telle likt i alle valgkretser. Valg til underkammeret skjer ved indirekte valg, ved at det velges fra hvert fylkesting og fra “overhuset”.
Det innføres kummulering som ved kommunevalg både for Storingsvalg og fylkestingsvalg, slik at velgerne får reell innflytelse på valg av sine representanter.
I hver av de 12 enhetsfylkene skal det være 12 kommuner. Blant de viktigste argumentene for kommunereformen i 1964 var at nasjonen hadde gått fra sjøbasert til landbasert kommunikasjon. Et viktig poeng var at hver kommune skulle være så stor og robust at den kunne holde seg med en sterk teknisk sektor. På tiden fra 1965 og til 2010 har den landbaserte kommunikasjonen fordoblet seg mange hundre ganger, samtidig som teknisk (og kritisk) infrastruktur som vei, jernbane, vann og avløp er i ferd med å forvitre. Skal vi overlate den tekniske infrastrukturen til neste generasjons med god samvittighet, trengs det et forvaltningsmessig krafttak. Ressursene må samles og styrkes.
Dagens system for inntekts- og utgiftsutjamning for kommunene er, som følge av 430 kommuner og et konglomerat av indikatorer, så intrikat og lite gjennomsiktig at det i seg selv er demokratifiendtlig. Bare dette alene er grunn god nok til å redusere antallet kommuner i Norge betydelig.
En slik forvaltnings, demokrati- og valgreform vil revitalisere det politiske arbeidet, blant både innbyggere og partier og skape en sterkere tillitt til folkevalgte. Som en del ev en tillitsreform. Det vil skape mer dynamikk i den nasjonale politikken og det vil gi mer tyngde til en nødvendig regionalisering av makt, myndighet og oppgaver. Og det vil, ikke minst, frigi betydelige midler fra byråkrati til tjenesteyting.