Kjære landsmøte, gode Venstrefolk,
Jeg har blitt forespurt om å snakke til dere om "Mitt Venstre", en utfordring jeg har takket ja til med skrekkblandet glede. Det faktum at jeg står her i dag er i seg selv en bekreftelse på at Venstre skiller seg ut fra de andre partiene: At vi er rausere, mer mangfoldig, og at vi mener alvor med å være framtidsoptimister. For hvor ellers ville det vært mulig at en utlending med kort fartstid i partiet først velges til fylkesleder og så, snaue fem uker senere, inviteres til å tale til selveste landsmøte.
Takk til Frp!
Det tok meg fire år fra jeg kom til Norge i 2003 til at jeg fant ut at jeg ville engasjere meg politisk. Da hadde jeg sett meg grundig lei på at Høyrepopulismen fikk lov til å vokse seg så stort i et så fantastisk flott land som Norge. Og selv om jeg aldri hadde vært i nærheten av å melde meg inn i det tyske liberale partiet FDP mens jeg bodde i Tyskland, ble valget av partiet i Norge enkelt for meg. For her fantes, i motsetning til Tyskland, et antipopulistisk parti som både var liberalt og grønt. Og jo mer jeg lærte om Venstres program, historie og ikke minst alle de smarte og engasjerte menneskene som utgjør partiet, desto lettere ble valget.
Så jeg må si, TAKK, Siv Jensen og Carl I Hagen, for at dere fikk meg til å melde meg inn i Venstre!
Det jeg liker aller best med Mitt Venstre, det er at vi vil noe selv om vi er små! At vi forsvarer liberale verdier som rettsstat, personvern, ytringsfrihet, dannelse og ikke-diskriminering. At vi som det eneste partiet virkelig kjemper for en grønn framtid i pakt med naturen. Og at vi er partiet som ser muligheter framfor problemer, at vil står for framtidsglede og optimisme istedenfor å delta i klagesangen av misnøye og pessimisme som til tider preger norsk offentlighet. Alt dette gjør at jeg føler meg så hjemme i Venstre.
Venstre på leiting
Samtidig ser jeg at Mitt Venstre er på leiting. Vi er på leiting etter to ting: veien vi skal stake ut etter valgnederlaget i fjor høst og at politikken som gjør oss større og sterkere. For så lenge vi ikke vet 100-prosent hvor vi skal gå, kan vi heller ikke fremme den beste politikken. Jeg siterer fra et innlegg på Liberal.no: – Mitt inntrykk er at "alle" er enige om at Venstre har god politikk, men at "ingen" vet hva den er.
Jeg er ikke enig i at "ingen" vet det, men siden vi ligger rundt 4 prosents oppslutning har vi jo opplagt en jobb å gjøre med å forklare de resterende 96 prosent hva vi står for og hva vi vil!
Venstre må komme mer på offensiven
Det betyr at Mitt Venstre må komme mer på offensiven. For det første må vi bli mer synlige på flere områder, for det andre må vi spisse våre fanesaker og for det tredje må bli enda flinkere til å bygge hverandre opp og gjøre hverandre til gode politikere.
Vi må bygge troverdighet i utenrikspolitikken
Til punkt en: Jeg er opptatt av både personvern, lærere og bedre rusomsorg, men det alene er ikke nok. Mitt Venstre må i tillegg bygge større troverdighet på områder som utenrikspolitikk, finanspolitikk og velferdspolitikk. Her er det behov for et troverdig liberalt alternativ til de rødgrønnes meningsmonopol! Vi må markere oss skarpere her for å motbevise påstanden om at vi er et parti for nisjeinteresser.
Vi må spisse budskapene
Til punkt to: Jeg synes at norske partier blir mer og mer strømlinjeformet. De filer ned særegenheter for å hindre at velgere støtes bort og henger seg til dels på Frps folk-flest-populisme, spesielt i innvandringspolitikken. Arbeiderpartiet har svelget SV og Sp og er mer enn godt i gang med å fordøye dem, mens Høyre gjør seg lekre for Frp og omvendt. Og Krf? Ja, de skal kvitte seg med mesteparten av det som kjennetegner dem som kristent parti og heretter gå i kort kjole. Partiene blir likere og likere. Ikke rart at velgerne blir mer og mer likegyldig.
Derfor bør Mitt Venstre gå motsatt vei. Vi må ikke tone ned, men spisse budskapene våre. Når alle andre markedstilpasser seg, og høvler ned partipolitiske særtrekk, må vi tørre å gjøre det motsatte.
Vi bør heller lete etter det som kan skille oss ut. Vi må bli tydelig sosialliberale, og vi må være tydelig miljøparti med et klart skille mot SV.
Vi trenger mot
Vi trenger mer mot, kjære landsmøte, mer vågemot! Vi må tørre å dyrke mangfoldet og forskjellene.
Motet til å vedkjenne seg en klar og skarp profil, innebærer at noen vil mislike oss. Men har vi mot til å skaffe oss fiender, vil vi også få nære venner. Heller bli hatet av noen og elsket av andre, fremfor å bli sett på med likegyldighet av alle.
Takke meg til et liberalt og grønt, spissformulert Venstre framfor en gjeng med ugjenkjennelige tåkefyrster!
Vi må bygge hverandre opp
La meg avslutningsvis komme til punkt tre på listen min. Mitt Venstre har til tider framstått som litt for sprikende og litt for uenige med seg selv. Det skal vi snu. Vi er i en situasjon der vi trenger all inspirasjon og fornyet kraft til å bygge partiet. Vi skal være stolte over å ha så mange sterke individualister i rekkene våre, men det som forener oss, er jo partiet. La oss derfor komme dit hen at vi bruker enda mer av energien vår på å bygge hverandre opp, gi hverandre rom, være rause og tillitsfulle til hverandre.
Klarer vi det, har vi gjort et viktig steg på veien til å bygge et sterkt og levende Venstre.