På Sørlandet har vi en heftig kommunesammenslåingsdebatt. Eller rettere sagt en fylkeskommunesammenslåingsdebatt. Den er spennende, men mest av alt tar den i alt for liten grad inn over seg hva dette egentlig handler om.
Hva som er de viktigste argumentene for å slå sammen de to Agder-fylkene: mer demokrati, en region som evner å løse de oppgavene den har og tydelige og en sterkere stemme inn mot nasjonale myndigheter. De som i dag sitter og forhandler nøyer seg med å krangle om arbeidsplasser og penger. Hittil har de flyttet 10 kontorstoler fra vest til øst. Venstre på Agder har heldigvis vært tydelige på en sammenslåing — av de helt rette grunnene.
Hva så med kommunene? Det er ikke nødvendigvis mye penger å spare på alle typer kommunesammenslåinger. Forskning og tall viser at det ikke er ekstremt lønnsomt med verken altfor små eller altfor store regioner. Nei, kanskje ikke. Men det er heller ikke det eneste, og ikke nødvendigvis det viktigste argumentet for å slå sammen kommuner.
For meg er ordene: demokrati, kompetanse og oppgaveløsning, vel så viktige argumenter for at fremtidens kommunestruktur ikke kan bestå av de 430 kommunene vi har i dag.
I dag har vi et voksende arsenal av interkommunale samarbeid — formelle og uformelle. Samarbeid der de folkevalgte organene mister mer og mer makt over tjenestetilbudet til kommunen. Samarbeid der det gjerne er nabokommunen som har ansvar for å tilby innbyggerne
viktige tjenester. Samarbeid der viktige debatter foregår i regionråd, uten mandat fra innbyggerne.
Mange små kommuner betyr mye interkommunalt samarbeid. Samarbeid er bra, men det flytter makt ut av de demokratisk valgte organer.
Så har vi samhandlingsreformen. Den er laget for å gi bedre helsetjenester. Men den er ikke laget for dagens kommunestruktur. En liten kommune vil ikke kunne levere de beste helsetjenestene i fremtiden . En liten kommune vil ikke kunne tiltrekke seg, eller utvikle, den kunnskapen og kompetansen som trengs for å flytte mer av helsetilbudet ned på kommunenivå. Samhandlingsreformen krever en kommunereform.
Sørlandet har nå gått foran gjennom å våge en åpen og ærlig debatt om fylkessammenslåing, og selv om en god porsjon politikere setter opp en hel berlinmur av motstand og fylkesordførerne krangler om kontormøbler som to konkursrammede basarbarn — tror jeg at vi snart kommer i mål med ett Agder. Når det er i havn, så utfordrer jeg landsdelen til å ta fatt på debatten om en hensiktsmessig kommunestruktur på Agder. Kanskje vi også her kan gå foran.
Noen ganger, og dette er sitat fra en Frper på Sørlandet, er det bedre med én tungvekter, enn to
jyplinger. Også i kommunenorge. Det er feigt å ikke tørre å ta debatten. Det er min hilsen hjem.
Eva Kvelland
sentralstyremedlem (V)