I Larvik prioriterer vi ikke skole. Resultatet er at vi oppnår de laveste resultatene i landet, for ikke å si i Europa.
I kommunens årsevaluering for 2009, som skal vedtas i april, skriver Rådmannen om ferdighetene i lesing, regning og engelsk: "Resultatet er ikke tilfredsstillende, og det er bekymringsfullt. Hovedinntrykket er at resultatet for 5. og 8. trinn gir bekymring for fremtidige resultater for 10. trinn."
Dette er rene ord for pengene og en ubehagelig sannhet det ikke nytter å vri seg unna.
Det finnes mange grunner til de dårlige resultatene, men en av dem er fullstendig udiskutabel; de folkevalgte i kommunen bevilger ikke nok penger. De vil ikke prioritere skolen i Larvik.
Nå vil ikke Venstre lenger være med på å dele skylden. Gjennom de ti siste årene, og lenger enn det, har vi alltid levert det budsjettet med mest penger og høyest prioritet til skolen.
Av og til har vi fått støtte og gjennomslag, men ofte står vi alene. Bruddet med Høyre, Frp. og Krf. for halvannet år siden kom fordi disse partiene ikke ville være med på satse på skolen.
Siste gang, nå i desember, økte Venstre skolebudsjettet med ni millioner stigende til tretten i 2013. Flertallet, alle unntatt Venstre og Krf., økte med fem millioner stigende til seks og en halv. Krf. hadde ikke mer enn en million i året å avse gjennom hele perioden.
Joda, vi står fullstendig alene når det gjelder skole, men vi kan ikke være med på velmenende ord og manglende innsatsvilje — da får det heller være.
Nå tror vi ikke en, seks eller tretten millioner gjør all forskjell når skolebudsjettet til sammen er på rundt fire hundrede millioner, men så lenge skolemidlene i Larvik er skåret inn i beinet betyr små endringer store forskjeller.
Som det er nå så er det ingen muligheter til å gjøre noe utenom det absolutte minimum, og den gode skolen eller den gode læreren blir ren utopi. For ikke å snakke om tilpasset opplæring der elevene skal få hjelp til å finne frem, og å lirke ut, sine spesielle evner og muligheter.
I kommuner av samme størrelse ligger man mer enn førti millioner over vårt budsjett. Med toogtyve skoler i kommunen ville det blitt rundt 4 lærerstillinger til hver skole — i tillegg til dem som er der i dag. Det hadde vært et hav av forskjell om vi kunne sendt fire lærere til hver og en av skolene i Larvik. Et hav.
Representantene i Oppvekst & Kulturkomiteen har det politiske ansvaret for skolen og alle som en er dypt bekymret for utdanningen i kommunen. Det hjelper bare så lite så lenge de møter motstand i sine egne parti. Om skolen skal prioriteres opp, må omtrent alt annet prioriteres ned. Det er sånn det fungerer, og det er en kursendring som krever fremtidstrettete politikere.
Det hadde vært riktig å satse kraftig på lærerutdanning innen pedagogikk og fag, på skolebygg som fungerer og på ledelsesutdanning hvor faglig veiledning er vel så viktig som administrative evner. Vi trenger tilpasset opplæring, nok pedagoger i skolen, og motivasjon av elevene.
Det er få som ikke ser alt dette, men vi får ikke til noe så lenge vi ikke vil prioritere, og med viten og vilje legger skolen i Larvik i stabilt sideleie.
Det mest sørgelige blir likevel at vi har så utrolig mange muligheter vi ikke benytter. Et vell av kreativitet og skaperkraft som både de som jobber på skolen, foreldrene og elevene selv kan bidra med. — Men hva nytter det når vi ikke har mulighet til gjennomføring fordi vi mangler midler.
For ikke mange dagene siden møtte partiene i OK-komiteen SU-lederne på alle skolene i kommunen. Der måtte vi være både blinde og døve om vi ikke oppfattet nødskriket fra skolen i Larvik. Det kom tydelig frem.
De nødvendige endringene er klare – i to punkter;
1. vi trenger en tydelig og inkluderende skolestyring med satsing på virkemidler som fungerer — og denne styringen trenger full støtte fra politikerne, folk i skolen og innbyggerne ellers.
2. skolen må prioriteres — også økonomisk.
Er det noen som lurer på hvor fremtiden til Larvik ligger? Ikke let i næringslivsforeningene, på turistkontoret eller Indre havn.
Gå til skolen!