Regjeringen i Danmark har bestemt seg for å innføre et poengsystem som skal rangere innvandrere etter innsats. Heretter skal innvandrere motta poeng for å være arbeidsaktiv, lære seg språket og engasjere seg i det sivile samfunnet. Poengsystemet blir innført for å sikre integrasjon i det danske samfunnet og oppnåelse av et visst poengsum skal føre til permanent oppholdstillatelse. Det blir presissert i danske medier og på regjeringspartienes egne nettsider at poengsystemet ikke skal gjøre det lettere å få permanent oppholdstillatelse men at det skal være mulig å få det raskere om man viser et godt initiativ til integrering. Tilgjengjeld skal det strammes inn overfor innvandrere som motarbeider integrering og viser forakt for det danske samfunnet.
Det er et kjensfaktum at Norge ofte ser til sine nordiske naboer når det skal utformes politiske forslag og reaksjonene i denne saken har ikke latt vente på seg. Påfølgende VG-oppslag har synliggjort meningene til flere politiske partier og organisasjoner og det kommer vel ikke som noen overraskelse at FRP var raskt ute og ga sin støtte til ordningen og kalte det "et meget interessant og intelligent forslag".
Mange har derimot vært kritiske til det de opplevde som en "inhuman" og "diskriminerende" ordning, som er for enkel, generell og utrettferdig og et dårlig utgangspunkt for å skape tillit mellom innvandrere og majoritetssamfunnet.
Undertegnede stiller seg bak de som uttaler seg kritisk til innføring av et slikt poengsystem. Jeg mener det blir et diskriminerende og lite medmenneskelig metode som lett vil svikte de svake og samtidig fremheve et enda tydeligere skille mellom nordmenn og deres medborgere. Jeg er av den oppfatning at det finnes bedre måter å friste til integrering enn straffetiltak og overvåking og at man vil komme lenger med åpenhet, diskusjon, informasjon og invitasjon til deltagelse, for ikke å snakke om respekt, aksept og interesse for det som er annerledes.
I denne saken savner jeg et syn på innvandrere som likeverdige. Jeg savner også tanken om at alle innvandrere bør ses på som en ressurs for det norske samfunnet – alle, ikke bare dem fra vestlig land som ligner oss i utseendet, dem som er vellykket i arbeidslivet eller dem som har lært seg språket flytende, men alle. Jeg er enig med at våre nye medborgere bør integreres, både vi og de vil tjene på det, men da må man se på hva den enkelte legger i betydningen av ordet integrering. For mange betyr det at innvandrere skal bli så norske som mulig. For meg bunner det i gjensidig respekt for hverandres språk, kultur, tradisjoner, klær og lover. Vil et poengsystem som driver påtvungen integrering være den beste løsningen for å få til det?
Venstre ser på innvandrere som det ressurset de er og mener at et mangfoldig samfunn er et godt samfunn. Det forutsetter en god integrering og at de som kommer hit ønsker integrering og respekterer norske lover. Jeg tør påstå at det er også avhengig av at ansvaret for integreringen ligger hos begge parter.
Sett at flertallet likevel ønsker å innføre et slikt poengsystem i Norge synes jeg som venstremedlem at det er viktig å vurdere hvilke konsekvenser en slik ordning vil kunne ha for våre innvandrere og vi bør ha tenkt oss til svar og mulige løsninger på følgende spørsmål:
• Hvem skal få bestemme hvilke tiltak som skal gi poeng og hva slags adferd eller handling skal føre til fratrekk eller manglende tildeling av poeng?
• Hvilket organ foreslåes å overvåke innvandrenes integrering og hvilke tilleggstiltak vil innføres for å gjøre dette mulig?
• Skal det systematiseres eller gis dispensasjon for å avgjøre i hvert enkelt tilfelle om vedkommende har gjort seg fortjent til poeng og blir det mulig å få flere poeng for arbeid av bestemt art eller medlemskap i en organisasjon fremfor et annet?
• Blir ordningen å gjelde for innvandrerbarn eller bare voksne over 18 år og i så fall hvordan skal barnas rettigheter ivaretas?
• Hvordan skal innvandrerkvinnene beskyttes mot å bli tapere i et slikt system?
• Hvor lenge skal innvandrere måtte bevise sin innsats for å kunne oppnå permanent oppholdstillatelse og vil de måtte fortsette med det også etterpå for at de skal få beholde det?
• Hvordan vil systemet foreslås innført i distrikts-Norge med færre valgmuligheter når det gjelder arbeid og organisasjonsvirksomhet, for at innvandrere i utkantstrøk skal få tilsvarende muligheter til opptjening av poeng som dem som bor i byene?
• Er det mulig at det norske samfunnet vil etter en ubestemt tidsperiode synes at innføring av poengsystemet var såpass vellykket at de ønsker å overføre samme prinsipp til andre instanser? Hvilke velferds- og støtteordninger, trygd og ytelser vil i såfall kunne bli utdelt etter poengprinsipp? Vil nordmenn gå inn for å innføre poengsystemet overfor invandrere men ikke seg selv?
Jeg er av den oppfatning at ser man nærmere på hva et poengsystem vil innebære vil man finne urettferdighet, forskjellsbehandling og ugunstige forhold for innvandrere. De ressurssterke vil fortsatt klare å integreres, mens de ressurssvake vil kunne forbli svak og risikere å aldri oppnå det som idag er en selvfølge bare du bor her lenge nok. I tillegg ser jeg at systemet fort kan bli oppfattet som en kontrollinstans og overvåkingsorgan som nordmenn ikke ville tillatt overfor seg selv. Er det rettferdig da å innføre noe slikt overfor våre naboer, venner og kollega som ikke er født her?
Jeg mener det er positivt at det skapes debatt i innvandringspolitiske spørsmål og at det er viktig med forslag som kan utfordre våre egne grenser og holdninger. Jeg håper likevel at samfunnet vårt kan komme frem til politiske standpunkt som viser et medmenneskelig og moderne Norge. Et Norge som tar avstand fra å ekskludere og se ned på. Et Norge med en velvilje til å ta imot våre innvandrere med deres kultur og tradisjoner som en berikelse og ikke en belastning.
Shelley Veelo
Sekretær i Marnardal Venstre