Nå er det ikke slik at skolene først begynner å jobbe med å lage en god skole når det er en premie i siktet. Det finnes dårlige skoler, men det er en for enkel forklaring at det skyldes dårlige lærere. Når en skole har dårlige resultater har dette sosiale årsaker og sosiale konsekvenser. Hvis du tenker deg en liten skole, et sted med sviktende næringsgrunnlag og kommunepolitikere som må kutte i budsjettet og ikke kan ta mer fra helsebudsjettet, kan du forestille deg virkningen av å offentlig bli hengt ut som taperskole. Et perspektiv er hvordan virkning det har på elevene at skolen deres får dårlig omtale i avisene og lokalmiljøet, et annet er om gode, nyutdannede lærere bli interessert når skolen søker etter nye lærere.
Hva skal skoler som vinner gjøre med en pengepremie? Skal de vinne enda mer? De beste skolene kan godt få et flott diplom til å henge på veggen. Men økonomiske og pedagogiske tilleggsressurser vil gjøre mer nytte hvis de brukes på skoler som sliter med resultatene. Flere lærere i klasserommet gir mindre klasser og større mulighet til individuell oppfølging av elevene. Skikkelige lønnsopprykk stimulerer lærere med utvidet fagutdanning. Påfyll og kompetanseheving må til, ingen lærere bør arbeide et helt liv i skolen uten oppdatering av kunnskapene sine. Bedre materielle vilkår er nødvendig, både når det gjelder PC-er, lærebøker og mulighet til å ta undervisningen ut av klasserommet. Nedslitte klasserom og fasiliteter må pusses opp. 75 millioner vil kunne gå inn i en langsiktig sosial investering som gir langt høyere utbytte enn å perfeksjonere det allerede vellykkede.
Konkurranse kan ellers være sunt, også i skolen, gjennom at ulike pedagogiske alternativer gis spillerom. Mange friskoler, som for eksempel Steinerskolen, får ofte mer ut av begrensede midler enn det offentlige.
Willy Dahl, litteraturprofessor, forfatter og tidligere lektor skrev dette i Bergens Tidende (21.2.2010):
For et halvt århundre siden var jeg lektor ved Bergen Katedralskole og tok mot nykommere fra alle Bergens-skolene og nærmeste omland. En liten gruppe skilte seg ut, hvert år: De som kom fra Steinerskolen. Elevene fra Steinerskolen kunne lite og ingenting av det vi kan kalle formalt lærestoff. Det første inntrykket, det første året, i alle mine tre undervisningsfag, var dette: Hva i all verden har de brukt syv år til på den skolen? Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at én ting hadde i hvert fall lært: å lære. Det tok noen måneder, så var de på høyde med resten av klassen, og forklarte ubesværet hva perfektum partisipp var og hva som var forskjellen på tune one og tune two i engelsk uttale. De var lærevillige, disiplinerte uten å være redd for autoriteten, og kritiske uten å være uhøflige — med sine stadige spørsmål om hvorfor og hvordan. Den minst takknemlege oppgåva ein norsklærar kan få, er å læra bergensungar nynorsk. Det er nemleg så at den grammatiske strukturen i bergensdialekten (melkar,an godt, den kyren der?) er den norske målforma som ligg lengst frå nynorsken. Til det kjem gamle fordommar frå den tida då det galdt for ein bergensar å løyna at foreldra snakka strilemål. Men også her skilde Steiner-elevane seg ut: dei møtte "sidemålet" med opne sinn og skreiv nynorsk med lyst: Heisann, noko nytt å læra! Om vi nå, den gangen, hadde operert med standardiserte, normerte, nasjonale prøver ved utgangen av syvende klasse, og med offentliggjøring av resultatene, ville Steinerskolen i Bergen utvilsomt ha blitt plassert i bunnsjiktet. Og gjett hva det ville ha betydd for søkningen til skolen? Det som slike prøver ikke måler, er nemlig læringspotensialet — og der ville steinerelevene ha skåret topp. De hadde lært det viktigste — å lære!
Ann-Christin Kippersund Willumsen
Leder av Stange Venstre
PS Jeg administrerer Facebook-gruppen Bevar Steinerskolen. Vil du lese mer om denne, og eventuelt melde deg inn som støttemedlem, klikk her: http://www.facebook.com/#!/group.php?gid=72139424352&ref=ts
Klikk her for å komme til forsiden