Sykehustilbudet vårt — hva gir størst trygghet?

Det er grunn til å betrakte den sykehusdebatten som har pågått i den siste tiden her i fylket med bekymring. For oss som har levd en del år i Nord-Trøndelag, er de stadige tilbakevendende sykehusdebattene, omtrent like forutsigbare som stormfellinger eller tørre sommere. Vi vet de kommer på nytt, vi vet bare ikke når de kommer, mener Venstres Hans Martin Storø.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**


Av Hans Martin Storø – fylkesstyremedlem i Nord-Trøndelag Venstre
I min barndom og ungdom opplevde jeg faktisk fylkespolitikken som omtrent utelukkende en sykehuskamp, i alle fall om man la vekt på avisenes overskrifter. Hva er så nytt nå, i forhold til det vi opplevde på 1970 og 80 tallet? Nå dreier sykehusspørsmål seg ikke om fylkespolitikk, men derimot om rikspolitikk.

I Nord-Trøndelag er det store avstander som medfører at det alt i dag er svært lang avstand for en del av innbyggerne fram til nærmeste sykehus. Spesielt gjelder det for en del innbyggere i Ytre og Indre Namdal.

Avstander
For å sikre trygghet i alle deler av fylket, er det av avgjørende betydning at avstanden til akuttberedskap og et fullverdig fødetilbud ikke økes. Det vil være svært negativt for muligheten til å få ungdom til å etablere seg i Nord-Trøndelag, dersom de ikke kan føle trygghet for at et fullverdig sykehustilbud er innenfor rekkevidde.

Spesielt vil det være et svært dårlig signal for ungdom som er i den livsfasen at de skal stifte familie, dersom for eksempel nærmeste fullverdige fødeavdeling for befolkningen i Ytre-Namdal skulle være i Levanger eller Trondheim.

For oss som har vært bosatt i Ytre-Namdal i det meste av livet, har vi registrert at det ikke er alle dager at ambulansehelikoptre kan lande i vår del av fylket. Det bør heller ikke være akseptabelt for samfunnet å legge en sykehusstruktur som krever at alle fødende fra deler av fylket må transporteres med helikopter eller innkvarteres på sykehushotell i forkant av fødselen. Det vil i alle fall være et sterkt signal til ungdom, at deres trygghet ikke prioriteres fra samfunnets side.

Komplikasjoner
Ser vi sykehustilbudet i et historisk og sosialt perspektiv, ble det vidstrakte nettet med lokalsykehus rundt omkring i landet etablert i årene før og etter 1900.

Tar vi en gjennomgang av lokalhistorien rundt omkring i våre bygdesamfunn, vil vi raskt avdekke at svært mange kvinner døde med fødselskomplikasjoner på 1800 tallet, og svært mange barn vokste opp morløse i et samfunn som med et slikt utgangspunkt ga dem en dårlig start i livet.

For noen dager siden leste jeg en artikkel på Dagbladets nettsider, som beskrev at fortsatt dør 500000 kvinner årlig i barselseng på verdensbasis, hvor dette selvsagt i hovedsak forekommer i Afrika og Asia.

Vi skal ikke krisemaksimere dette i forhold til de forslag om sentralisering av sykehustilbud som har blitt luftet, de fleste vil nok få en vellykket behandling for f.eks både fødselskomplikasjoner og hjerteinfarkt, helt uavhengig av hvilken sykehusstruktur vi får i tiårene framover.

En liten tvil sniker seg imidlertid inn hos meg. Da en av mine døtre ble født på Sykehuset Namsos, fikk hun akutt behandling med oppsuging av fostervann fra lungene, på grunn av surstoffmangel rett etter forløsning. Ville hun fått en like god livreddende behandling, om hun hadde blitt født i en ambulanse på en utkjøring i Namdalseid?

Fullverdig tilbud
Hvordan vil så rikspolitikken påvirke dette? Nord-Trøndelag Venstre fattet på sitt årsmøte 13. februar, etter forslag fra Nærøy Venstre, vedtak om å kreve videreføring av et fullverdig akuttilbud og fødeavdeling både ved Sykehuset Namsos og Sykehuset Levanger.

Hva vil det bety for saken i dag? Jeg har den store tiltro til det politiske miljø her i fylket, at vi ville fått et klart flertall for å prioritere tilstrekkelig ressurser for å opprettholde et fullverdig sykehustilbud både i sør og nord, dersom vi selv hadde hatt myndighet til å foreta denne prioriteringen.

Stoltenberg 1-regjeringen gjennomførte imidlertid sykehusreformen med støtte fra Høyre og Frp, som overførte eierskapet og styringen med sykehusene våre fra Fylkeskommunen og til staten.

Helseforetakene blir nå pålagt å tilpasse sykehustilbudet til de ressurser som de er tildelt, og ekstra satsninger på St. Olavs hospital vil dermed måtte salderes med innsparinger ved våre lokalsykehus.

I den prosessen, vil vedtakene til våre lokale fylkespartier, neppe bli tillagt stor vekt. Våre muligheter til å påvirke det sykehustilbudet vi skal ha i framtida, er derfor sterkt redusert.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**