Regjeringens samhandlingsreform er i ferd med å strande. Hva som kommer ut av det økte samspillet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er dessverre i det blå. Pinlig for en rødgrønn regjering!
Forrige uke hadde Stortinget mulighet til å bidra til en ny helsereform innen barnevernet da Venstre tok saken opp. Også denne muligheten ble skuslet bort. Mye tyder på at organisering, system og struktur er viktigere for regjeringen enn hensynet til det enkelte barn.
Men la oss først ta et lite historisk tilbakeblikk: 1. januar 2004 overtok Statens barnevern og familievern (SBF) ansvaret for barnevernet og familievernet fra fylkeskommunene. I juli samme år ble Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA) slått sammen med SBF til Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). En viktig grunn til å gjennomføre denne barnevernsreformen var ønsket om et mer likeverdig tilbud for barnevernsbarn over hele landet. Det hadde vært en mangelfull kontroll med institusjoner, og samarbeidet med og bistanden til kommunene var mange steder altfor dårlig. Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) ble derfor opprettet for å samordne og styrke barnevernstilbudene i kommunene. Bufetat bistår i dag barnevernstjenesten i kommunene, og de har ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem og for etablering og drift av barnevernsinstitusjoner.
Dette systemet er nå inne i sitt sjuende år og det er etter Venstres mening på tide å stoppe opp og nyorientere oss, rett å slett fordi mange barn ikke får den hjelpen de trenger og har krav på. Det er en svært alvorlig situasjon. I Stortinget sist uke sa Venstres parlamentariske leder: «For meg er det viktig at det er barnet som er i sentrum for barnevernet — at det ikke er staten sitt behov, eller organisering, eller strukturer — heller ikke kommunestrukturen. Det er faktisk slik at jeg mener at vi skal organisere den offentlige velferdsstaten vår på en måte at de får løst oppgavene sine». Venstre tok initiativ til følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen gjennomgå arbeidsfordelingen mellom den kommunale barnevernstjenesten og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) med tanke på å overføre oppgaver fra Bufetats regionskontorer til kommunene.» Venstres forslag ble støttet av Høyre og Kristelig Folkeparti. Regjeringspartiene og Frp stemte forslaget ned.
I Fafo-rapporten (rapport 2009:41) kommer det fram at det kommunale og statlige barnevernet har store samarbeidsproblemer. Rapporten viser at Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) er i ferd med å bli en byråkratisk, ressurskrevende organisasjon som ikke på langt nær bidrar godt nok til at de mest sårbare barna får den hjelpen de bør få og har krav på. Venstre er opptatt av at kommunene må få et helhetlig ansvar for barnevernet og mener nedleggelse og overføring av Bufetats oppgaver regionalt er noe som nå må vurderes.
De fleste barnevernsbarn får hjelp i kommunen de bor. I en rapport til kommunalstyret for levekårsmøte i morgen, framgår det at foreldre i stor grad opplever seg godt ivaretatt i møte med barnevernet. Behovet for organisatorisk endring kommer av at utviklingen har gått i retning av økt byråkratisering og at mange barn som trenger det ikke får hjelpen de har krav på.
Det er ikke flere barn med ulike hjelpetiltak fra barnevernet enn at alle tiltak kunne vært organisert under samme paraply. Det er noe totalt uhensiktsmessig i at det finnes to ulike forvaltningsnivåer som skal gi barn nødvendig hjelp og tiltak. I vår region har vi ikke tid å vente på en kommunereform som gir færre kommuner i Norge. Med dagens regjering er det helt umulig å vite når det skulle skje. Det bør derfor være på høy tid at vi slår oss sammen i et interkommunalt fellesskap hvor vi får ansvar for hele tiltakskjeden — fra hjelp i hjemmet til ansvar for aktuelle institusjoner. Det gir også en betydelig bedre politisk styring. I dag er det lokalpolitikere som har ansvaret for barnevernet i kommunene. I det barnet flyttes over til det statlige barnevernet opphører lokalpolitikernes ansvar. Da flyttes alt over til storting og regjering.
Intensjonen bak Venstres forslag er at vi ser at vi i dag har et barnevern som er under kraftig press, og som ikke fungerer godt, og da må vi se på om strukturene og ressursene er prioritert på riktig måte. Hvis det er slik at den er feilorganisert må vi organisere på nytt, for det er det å løse oppgavene som er poenget. Hvis vi har en struktur som ikke er tilpasset det å gi gode tilbud, må vi gjøre noe med det. Vi må flytte kompetanse og kunnskap nærmere barna — nærmere dem det gjelder. Uansett hva man har vært med på tidligere må man være i stand til å vurdere ordningene på nytt.
Som en kuriositet nevner jeg at Fremskrittspartiet ikke er enig med Venstre i denne saken. Det er ikke overraskende. Fremskrittspartiet vil ha en større og mer sentralistisk stat og mer stykkpris, mens Venstre vil ha desentralisering av makt, ansvar og løsninger tilpasset hver enkelt. Venstre vil at fagfolk som vet hvilken hverdag barna står i, finner løsninger for dem. Da må det gjøres kompetansegrep, men først og fremst må man flytte ansvaret ned. Ned til der ungene er.
Venstre tror ikke at noe system skal ha lov å overleve seg selv, når det viser seg at oppgavene ikke løses til det beste for de som trenger det. Todelingen av det norske barnevernet ble innført i 2004. Vi bør nå forlate denne modellen så raskt som overhodet mulig. Det er nok å konstatere hvordan situasjonen i dag faktisk er. Barna ville i større grad få et helhetlig tilbud som er lokalt forankret. I Stavanger kommune er vi klare til å påta oss en slik oppgave. Vi mangler bare en regjering som vil gi oss denne tilliten.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis her >>