Innlegg av Håkon Alstadheim – Stjørdal Venstre
I det siste er det kommet et fokus på hvor viktig barnehagen kan være for barnas utvikling, og f.eks Arild Stokkan-Grande i T-A 8. mars mener mye av frafallet i videregående kan løses med bedre oppfølging i barnehagen. Jeg er faktisk enig i det meste av det han sier, men det er noen nyanser vi må ta med oss. Når vi skal legge til rette for at førskole-ungene skal få en god start så er det ikke det «faglige» som skal stå i fokus. Tvert i mot. Vi må legge til rette for at ungene skal kunne gripe og begripe verden rundt seg. At de ikke skal bli tilskuere til egne liv. Det går sikkert an å fylle opp med alfabet og tallrekke fra ungene er fire år, men jeg regner med at Stokkan-Grande ikke mener det. Da er det veldig viktig at vi sier det høyt slik at ingen misforstår og kjører på med en «opplæring» i barnehagene som tillater at ungene for all framtid bare blir passasjerer i egne liv.
Vi skal ha barnehage-pedagoger, men vi skal ikke ha barnehage-lærere. De voksne skal være tilstede med hele sin kropp og sitt sinn og se når ungene møter en anledning til å ta styring over sin egen leik, og gi dem de grepene og begrepene som skal til der og da. Dette er veldig mye mer krevende enn å ha en lyttekrok med alfabet-sangen. Det krever voksne som virkelig ser barna som aktører og ikke bare omsorgs-objekter. Det krever voksne som kommer med hele seg, sitt engasjement i kultur, teknikk, samfunn og mennesker, og deler dette med ungene, når anledningen byr seg. Det krever voksne som har et engasjement i kultur, teknikk, samfunn eller mennesker utenom arbeidstida.
Det krever også at man har et dagsprogram i barnehagen hvor anledningen byr seg ganske ofte, til å finne navnet på en fugl eller se hvem som fikk mest makaroni i suppa si.
Jeg er også helt med på at de gode barnehage-pedagogene er viktige aktører for å bringe likestilling videre i Norge. Da mener jeg det er en nyanse til som er viktig, og det er at vi skal ikke trykke alle inn i likheten, men vi skal utforske og oppmuntre ulikhetene slik at de blir «kjente og kjære». Vi skal vise at vi alle er ulike, og vi skal også vise at mye av ulikhetene er valg, vi kan velge å leike med dokker enten vi er jenter eller gutter. Da skal det ikke gjøres noe nummer av det når en gutt vil være med i dokke-kroken. Det er slett ikke noe poeng i å forsøke å presse ungene inn i roller de ikke trives med, men den første og viktigste jobben vi må ta som voksne er å øve oss på å ta det som en selvfølge den dagen det kommer ei jente og vil være med og skru. Vi som voksne må være krystall-klare på at det ikke er noe som heter «gutte-leiker» og «jente-leiker», selv om vi må akseptere at det er noen leiker som er mer populære blant gutta, og noen andre blant jentene. Poenget er at det ikke er båsene vi skal vise fram til ungene; jeg tror de finner dem uansett, men de må lære at det går an å klatre ut av båsen, fordi vi alle er unike individer. Det å ikke bli satt i bås er en grunnleggende del av menneskeverdet, og det skal ungene vite før de begynner på skolen.
De fleste av oss velger fortsatt tradisjonelt og det skal vi jobbe med å motvirke, for vi trenger begge kjønn i alle miljøer. Den grunnleggende viktigste jobben vi må ta fatt på er likevel det å sørge for at hvis vi har en ny Annette Sagen, Jan Thomas Mørch Husby eller Niels Henrik Abel i våre barnehager i dag, så skal de få aksept blant sine jevnaldrende for at det er greit å være seg sjøl.