Venstres forslag fikk støtte fra KrF og Høyre
Skei Grandes innlegg kan du lese her:
Intensjonen bak Venstres forslag er at vi ser at vi i dag har et barnevern som er under kraftig press, og som ikke fungerer godt, og da må vi se på om strukturene og ressursene er prioritert på riktig måte. For meg er det viktig at det er barnet som er i sentrum for barnevernet — at det ikke er staten sitt behov, eller organisering, eller strukturer — heller ikke kommunestrukturen. Det er faktisk slik at jeg mener at vi skal organisere den offentlige velferdsstaten vår, på en måte at de får løst oppgavene sine. Hvis det er slik at den er feilorganisert må vi organisere på nytt, for det er oppgavene som er poenget. Hvis vi har en struktur som ikke er tilpasset det å gi gode tilbud, må vi gjøre noe med det.
Det er en annen ting som undrer meg, og som gjør at jeg også støtter forslaget om prøveordninger: Når man har gjennomført prøveordninger og prøveordningene viser at de fungerer, hvorfor får de da ikke lov til å fortsette? Det er for meg et stort under. Jeg må si at det for mange barnevernsfolk hender det at jeg pleier å si, at man får håpe at man som barnevernsbarn, er i en av de store kommunene, som f.eks. Oslo. Grunnen til dette er tallene vi f.eks. ser i dagens Trønder-Avisa. Der ser man at antall bekymringsmeldinger pr. ansatt i Nord-Trøndelag ligger langt over snittet. 253 barn i lille Nord-Trøndelag fikk bekymringsmeldingen sin henlagt uten noen form for undersøkelse. Der ser vi tall på tall på hvordan man ikke klarer å takle utfordringene. Det er ikke slik at det er paradis noe annet sted heller, men det er slik at skal man lage gode ordninger for barn, så må man faktisk lage ordningene for barna og ikke prøve å få barna til å passe inn i ordningene.
Slik strukturen er i dag, fører man makt oppover — man fører strukturene oppover — og så får barna bare «vær—så—god» å passe inn i det. De som sitter og bestemmer det som skal gjelde for hvert enkelt barn, er ikke de som møter barna engang. Her er det klart at det ikke bare er ressurser — mer ressurser — som trengs for å få til et godt barnevern, men også en ny organisering og ikke minst kompetanse.
Vi må flytte kompetanse og kunnskap nærmere barna — nærmere dem det gjelder. Samme hva man har vært med på tidligere må man være i stand til å begynne å vurdere ordningene på nytt.
Det er først og fremst barnevernsansatte i kommunene som synes at systemene rundt dem ikke fungerer. Da er spørsmålet: Er det de som har rett, eller er det vi som har rett? Jeg mener at det er de som jobber i det lokale barnevernet — de som møter hver enkelt unge, dem som skal finne systemer for hver enkelt unge — som er den beste til å vurdere dette.
Jeg skjønner at Fremskrittspartiet ikke er enig i Venstreforslaget — Det er helt logisk. Fremskrittspartiet vil ha mer stat og mer stykkpris og mer individ, mens vi vil ha desentralisering av makt og løsninger som er tilpasset hver enkelt, og ikke standarder som folk skal inn i — så det er helt logisk. Men jeg er veldig glad for at vi faktisk i dag har fått et vedtak som Kristelig Folkeparti er med på, som jeg mener også er et ideologisk grep med hensyn til hvor vi synes at makten i forhold til barna skal være. Jeg synes det skal være så nære barna som overhodet mulig. Jeg vil at fagfolk som kan se barna i øynene, kan finne løsninger for dem. Jeg vil at folk som vet hvilken hverdag barna står i, finner løsninger for dem. Da må det gjøres organisatoriske grep, man må gjøre kompetansegrep, men man må først og fremst flytte makt ned — makt ned til der ungene er.