Den norske integreringsdebatten fremstår nå som en krigføring mot islamske symboler. Generelle forbud mot religiøse symboler er derimot uakseptabelt i et liberalt samfunn.
Den flerkulturelle virkeligheten stemmer ikke helt overens med den offentlige debatten. Mange muslimer besøker norske kirker og søker råd hos kristne prester. Et moderne samfunn definerer andre utfordringer til for eksempel skilsmisse enn de historiske religiøse har gjort. I vår moderniserte statskirke er det et større rom for dialog om slike spørsmål.
Dessverre har vi en statsminister som er fraværende i den polariserte debatten om ytringsfrihet og trosfrihet. Om ekstremistene på begge sider vinner fram i debatten er det farlig fordi innvandrere som har gjort alt rett i Norge, lært seg språket og tatt utdannelse, ikke får jobb. Det er skummelt å ha generasjoner som føler seg tilsidesatt og som føler de ikke blir hørt. Samfunnet vi lever i og våre politiske ledere må tydelig vise hvordan samfunnet er lagt opp for alle — både hva vi krever og hva vi tilbyr — og at det er likt for alle borgere.
Jeg er mer redd for at det i Norge er i ferd med å vokse fram en redsel for islam, enn jeg er redd for islamske symboler. Tro og livssyn er personlig og samfunnet må sikre full trosfrihet for alle. Derfor er det er all grunn til å advare mot å la de ekstreme meningene få vinne fram i integreringsdebatten.
Utfordringer knyttet til integrering må først og fremst løses gjennom dialog og ikke gjennom lovforbud. Å bruke religiøse symboler er en frihet som Venstre vil verne om. Venstre ønsker ikke en forbudspolitikk, men vil bekjempe alle former for tvang og undertrykkelse.
Lovforbud mot enkelte klesplagg er ikke god integreringspolitikk, verken burkaforbud i offentlige rom eller hijab i skolen. For Venstre er retten til å bære hijab like viktig som retten til å ikke bære hijab. I skolen skal det som eksempel utarbeides ordensreglement som også kan regulere bruk av skaut, lue og hijab innendørs. I den sammenheng er det naturlig med dialog mellom dem som blir berørt og som derfor skal ha innvirking på utformingen.
Det finnes selvsagt situasjoner der religiøse symboler kan være et hinder for offentlige tjenestegjøring, for eksempel der det å vise ansiktet er nødvendig for å utføre arbeidet. Slike forhold skal ikke hindres av religiøse eller kulturelle betingelser.
Sindre Westerlund Mork
Landsstyremedlem i Venstre