Mitt bilde når det gjelder idrett er i utgangspunktet enkelt. Det finnes breddeidrett som fanger barn, unge og mosjonister — også finnes det eliteidrett som kan regnes som ren underholdning.
Så kan det gjøres mer komplekst. Mellom elite- og breddeidretten finner man blant annet en tynn forbindelse som kan kalles forbilder. Toppidrettsfolk kan være et forbilde for ungdom og en spore for å yte mer. En motivasjon,- utover det sosialt samvær og forbedring av egne prestasjoner kan gi.
Av og til kan man mistenke toppidretten for å overdrive viktigheten av å fremstå som forbilder for ungdommen.
Den gode rollemodellen kan uansett diskuteres når man vet at dopingsspøkelset finnes, at dårlige ledere skyver gutta foran jentene i hoppbakken – og de spretne eliteutøverne, når det kommer til stykket, likevel ikke er fullt så kjernesunne man kan få inntrykk av.
Den idretten kommunen først og fremst gir sin støtte har en forebyggende og allmenndannende funksjon. Den er et aktivitetstilbud til barn og unge og en sosial møteplass for mange med forskjellig bakgrunn.
Når kommunen engasjerer seg i idrett så er det breddeidrett som prioriteres, eliteidretten sorteres i en annen skuff som kan kalles omdømme og profilering.
Sammen med Thor Heyerdahl, vakker natur, nye bygg og arenaer for kultur og idrett.
—-
Kulturhuset vi har bygget, er et hus som skal nå mange. Her skal vi vise frem kulturelle aktiviteter som er skapt i vårt eget miljø og vi skal hente inn impulser utenifra som setter vår egen forutinntatte verden og verdier på prøve.
Det er når kunsten blir en ren underholdning uten videre refleksjon den som regel er på det aller kjedeligste. Derfor vil vi ha en kultur som engasjerer — også her i Larvik.
For noen måneder siden fortalte Høyres Leder, Erna Solberg, at hun ikke kunne forstå hvorfor en rørlegger skulle lære om 1700talls litteratur. Hun mente antagelig at det var nok å holde seg til rørleggerfaget.
Man kan spørre seg hva det er med rørleggere som ikke trenger å kjenne Jeppe paa Bierget, å kunne rette baker for smed eller vite hva Nordlands Trompet er.
Alle har et kulturbehov og alle skal kunne ha tilgang til en kulturbasis. Denne ballasten er en nøkkel til forståelse av det samfunnet vi lever i.
Kulturhuset og Kulturskolen i Larvik skal forandre dem som bruker stedene på en positiv måte og berike, berøre og begeistre — som det heter i visjonen til kulturhuset Bølgen.
Både huset og skolen har fått mye oppmerksomhet og vi viser dem gjerne frem til folk som besøker Larvik.
—
Og det er naturligvis ikke noe galt i vise frem det vi er stolte av, men det blir et problem om vi blir mer opptatt av innpakningspapiret – enn av innholdet. Alt i Larvik er ikke like vakkert.
Det er ingen tvil om at vi har store oppgaver foran oss når det gjelder innholdet i Larvik. Det er store mangler i skolen, i levevilkår, i jobbtilbudene og i utdannelsesnivået.
Det pekes på endringene i Larvik gjennom de siste årene, fra fergeflytting, kulturhusbygging — kort sagt transformasjonen fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet.
Dette er likevel rammeendringer uten at vi kan peke på vesentlige endringer av det aller viktigste i kommunen — oss selv.
Hver enkelt innbygger.
Vi kan jo spørre:
Er vi blitt mer kulturelle av å samle kulturlivet i et kulturhus?
Er vi blitt mer ivrige mosjonister av å flytte håndballspillerne fra Bergslihallen til Arena?
Bruker vi de nye møtestedene til å møte dem som trenger å møtes med åpne armer?
Er vi blitt mer tolerante av å bli Thor Heyerdahlbyen?
Kulturarenaene har blitt skapt ut i fra et behov vi allerede hadde, men vi må forvente mer enn tilbakelent tilfredsstillelse når vi nå har fått dem på plass.
Vi er aldri fremme når det gjelder kultur og idrett, vi skal da videre!
Fremad i alle retninger! — for å si det sånn.
Jeg sitter som leder i en komite som skal ta vare på flere sider av samfunnslivet i en kombinasjon.
Oppvekst & Kultur skal engasjere seg i skole, barnehage, idrett og kultur — bl.a.
Fra vår synsvinkel settes ikke noe opp mot noe annet, for vi vet at alle deler skal virke sammen og at de er viktige for et velfungerende lokalmiljø.
Poenget er at vi trenger alt som ansvarlig borger og samfunnsengasjert menneske. Både muligheter for idrettsliv, kroppslig utfoldelse, faglig fordypning, naturliv, naturopplevelser, kultur og kunstuttrykk.
Vi er ikke enten-eller, vi er både og — og mye mer i tillegg.
Dermed blir den debatten vi har merket tendenser til i Larvik merkelig malplassert.
Idrett blir satt opp i mot kultur og begge deler blir satt opp i mot skole. Noen mener kulturen tapper skole og omsorg, at idretten utarmer kommunale primæroppgaver og at vi må løse disse oppgavene først — de pålagte oppgavene først før vi kan flotte oss med kulturen i det utvidete eller den innsnevrete betydningen.
Det blir umulig. Vi kan ikke jobbe fra kant og ta en og en oppgave i rekkefølge.
Vi ser at alle delene er like nødvendige, alt skal spille sammen og styrke hverandre.
Samfunnslivet henger sammen og er en mekanisme der mange aktører er med og der kommune og stat først og fremst skal være tilretteleggere.
Kommunen, fellesskapet, skal konsentrere seg om å gi gode rammevilkår for at innbyggerne skal kunne utvikle seg.
Men såpass mye skal vi endre oss, at vi hele tiden skal true med å sprenge rammene vi selv bygger.
Som folkevalgte skal vi forvalte helheten og det er dermed gledelig at Kulturrådet og Idrettsrådet søker sammen for kultur og idrett skal på mange måter være to sider av samme sak — foredling av oss selv.