Det er spørsmålet i 2010. I Aftenposten kunne man nylig lese om bydelen Grønland i Oslo som ingen ville ha. Et foraktet forstadsområde.
Historien forteller at utenfor Arendal var det to forstadsområder av liknende type. Det ene var Strømmen, som Øyestad kommune ville ha overført til byen i 1894 (det trengtes mer politi der), det andre var strandstedet Barbu som arendalsborgerne for all del ville unngå å innlemme i byen, da debatten om byutvidelse gikk i 1890-åra og endte med at Arendal og Barbu ble slått sammen i 1902, mot arendalsborgernes ønske.
Er det den samme foraktelige tonen strandstedet møter igjen, mer enn hundre år etter? Tyholmen hadde byens prestisje knyttet til seg. Men dette er jo bare Barbu.
I 1973 var spørsmålet om kjøpmannsgårdene på Nedre Tyholmen skulle bevares eller rives. Bevaring ble vedtatt i bystyret, og det skjedde med knappest mulig margin etter en lang og opprivende debatt som gikk over mange år. Vedtaket som ble gjort står det respekt av, og ingen kunne vel i dag tenke seg Tyholmen uten den gamle trehusbebyggelsen, og heller ikke uten det gamle politikammeret – som mange den gang ønsket revet eller flyttet.
Men det var veldig nær at de som gikk inn for riving fikk flertall. Det fortelles om en varamann som stemte for bevaring – representanten som hadde meldt frafall ville stemt annerledes. Så nær var det at det gikk galt.
Mange mente at de fire kjøpmannsgårdene på Nedre Tyholmen burde rives. En av de ivrigste talsmennene for riving var Haakon Hansen (A). Han fikk god støtte fra ordfører (til 1972) Erichsen (V/DnF).
Tanken om å bevare Tyholmen var en ganske ny tanke i 1973 – men den hadde gjennom de siste fem årene vokst seg stadig sterkere. Etter de store bybrannene midt på 1800-tallet var det nemlig en ting de aller fleste i Arendal hadde vært enige om:
Byens gamle brannfarlige trehusbebyggelse skulle saneres så fort som mulig. Brannene på 1800-tallet hadde lært folk i Arendal at mur er et byggemateriale som gir mer sikre hus enn tre. Allerede før arendalskrakket i 1886 lå planene klare. Det var innført murtvang – noe som betydde at alle nye hus skulle bygges i mur. Gatene skulle rettes ut, og nye gateløp ble tegnet ut på kart som ble trykt på 1880-tallet.
Kommunen kjøpte etter hvert hus for sanering. Planene om sanering av gamle trehus var ikke noe spesielt for Arendal; slike planer var det i alle norske byer. Faktisk var Tyholmen-saken en interessant sak også på et nasjonalt plan, fordi vern av den gamle trehusbebyggelsen vant fram og ble akseptert.
På 1950-tallet ble det sagt at behovet for byfornyelse i Arendal var prekært. Moderne murgårder ga større arealer, og ikke minst mer effektive arealer for næringslivet. Sanering hadde pågått lenge, og moderne bygg hadde reist seg også på Tyholmen.
Firmaet O.G. Ottersland rev en sjøbod og bygde sitt nye lager ved dampskipskaia, Karl S. Hanssens satte opp ny forretningsgård mot Kittelsbukt, og Statens hus med post, politi og rettssaler kom på plass som første byggetrinn i posthuskvartalet.
Hotell Fønix rev uthus og gamle steinkjellere for å utvide. Det var kamp om arealene. I 1960-årene meldte det seg flere liebhabere til byggearealer. Planene forutsatte at flere hus ble revet, blant annet det gamle politikammeret. Fagforeningene og handelsstanden ville bygge nytt. Andre ønsket en skikkelig festplass, og da var det ikke plass til slikt gammelt rukkel som en 300 år gammel kjøpmannsgård (det gamle politikammeret fra 1680). At bygningen var fredet spilte liten rolle; saneringstilhengerne fikk på et tidspunkt opphevet fredningen.
I mars 1970 uttrykte Arendal Handelsstands Forening stor bekymring for byens fremtid. Bevaring av Tyholmen ville for all fremtid stanse en rasjonell utnyttelse av disse arealene i sentrum: Skal ikke byen bli akterutseilt som fylkets viktigste og naturlige handelssted, kommer man ikke uten sanering av Tyholmen. Også den gang var det noen som truet med at Arendal ville bli akterutseilt.
«Tyholmens Venner» ble stiftet, og den viktigste oppgaven var å skaffe midler til restaurering av de fire kjøpmannsgårdene. Arendalsborgerne støttet opp, og et større bidrag fra Norsk kulturråd var avgjørende.
Ørnulf Christensen ble i 1972 valgt til ordfører, ikke minst fordi han var for vern av Tyholmen. Ordføreren tok selv initiativ til stort møte om Tyholmens fremtid i januar 1973, som første programpost i jubileumsåret.
Det ble også fremmet kompromissforslag som gikk ut på at bare to av de fire bygningene skulle rives, blant annet det gamle politikammeret. Formannskapet gikk inn for dette kompromissforslaget, og fikk støtte fra Chr. Stray, som under overskriften «La oss ikke bli fanatikere!» forteller at formannskapets vedtak i virkeligheten er en stor seier for Tyholmens Venner. Men det gamle politikammeret må rives og gjenoppføres et annet sted, fremholder Stray.
Da saken skulle behandles i bystyret 12. februar 1973 ble det arrangert stort demonstrasjonstog for bevaring. Det var et stort antall tilhørere, og Tyholmen-saken ble tatt først, selv om den sto som nr. 12 på sakslista.
Ordfører Ørnulf Christensen fremmet Høyres forslag om bevaring av alle de fire kjøpmannsgårdene, og at den vedtatte reguleringsplanen fra 1967 som forutsatte riving, ble omgjort. Oddvar Zachariassen (KrF) talte for kompromissforslaget som hadde fått flertall i formannskapet noen dager tidligere.
Politikammeret måtte rives, og han foreslo dessuten å skyte vekk knatten bak politikammeret og fylle steinen i Barbubukt – før vi også får Barbubuktas Venner.
Haakon Hansen, Arbeiderpartiets gruppefører, fremmet forslag som gikk ut på å rive alle fire kjøpmannsgårdene, og i alle fall tre av dem, slik at byen kunne få en skikkelig festplass (der Kanalplassen er i dag). Det var nok av hus å bevare på Øvre Tyholmen, mente han.
Enok Eikin (SF) derimot ønsket å bevare miljøet for enhver pris, og han støttet Høyres forslag om full bevaring. Arthur Tørå (V) mente det ville være barbarisk å rive kulturverdiene på Tyholmen. Han siterte Gabriel Scott som hevdet at det nettopp var det rotete inntrykket som skapte egenart og sørlandsbyenes identitet. Han understreket også at de unge i dag ønsker identitet fremfor noe annet. Tørå gikk inn for full bevaring. Marit Aslaksen (V) talte også sterkt for bevaring, mens Lars G. Larsen (A) støttet sin gruppefører og hevdet at det gamle Tyholmen-miljøet først og fremst var å finne på Øvre Tyholmen, og at byen ikke kunne få en representativ festplass uten å fjerne det gamle politikammeret. Byen ville for øvrig være tjent med også å få fjernet Reiersens hus, sa Larsen, ifølge Agderpostens utførlige referat fra debatten i bystyret.
Alle partier var delt i avstemningen. 12 av Høyres 14 gikk inn for bevaring, mens fem av sju gjorde det samme i KrF og Venstre/DnF. SF og Sp hadde en representant hver, og de stemte begge for bevaring. Av Arbeiderpartiets 23 representanter stemte fire for bevaring. Arendal bystyre hadde den gang 53 plasser.
Tidligere kultursjef i Arendal, Harald Olsen, har beskrevet hele Tyholmen-saken i en rapport fra 1977, og avslutter forordet slik (oversatt til bokmål):
«Tyholmen-saken har gitt erfaringer som gjør at lokalsamfunnet Arendal ikke har gjennomlevd denne opprivende og konfliktfylte saken til ingen nytte. Det tjener mange arendalitter – ikke minst bystyremedlemmene – til ære at de har vært villige til å la seg overtyde, og la fornuften gå foran personlig prestisje».
Prestisjen lå i de gamle planene om riving og byfornyelse. Disse måtte bystyret i Arendal nå legge vekk. I 2010 må vi legge til at også de som stemte ja til riving og nei til bevaring skal ha ære av resultatet. Arbeiderpartiet hadde en nøkkelrolle i avstemningen, med sin store gruppe på 23 av 53 representanter. De bandt ikke sin gruppe.
At Arendal Arbeiderpartis årsmøte i 2010 binder sine representanter for å presse gjennom noe – som i relasjon til boligbyggingspolitikk må ses på som en liten fillesak – er oppsiktsvekkende, og viser at her er det prestisje det gjelder. Noe må man jo få gjennomført! Prestisjen kan det være lurt i å legge til side, også i 2010.
Olsen konkluderte i 1977 med at arendalittene var i ferd med å få et bysentrum som de fleste ville være stolte av, og vi må vel konkludere med at han fikk rett. Vi kan med rette være stolte av Tyholmen og Pollen – og at man har vedtatt å bevare byens trehusbebyggelse fra før år 1900.
Men vil arendalittene (eventuelt) om nye førti år være stolte av Barbu Brygges tre boligblokker i Barbubukt? En av kommentarene på Agderpostens nettutgave var: De blir fort harry, sånne blokker!
Karl Ragnar Gjertsen
Fortidsminne-
foreningen