Sentrumspartiene SP, Krf og Venstre har fått lide under personstridigheter i realpolitikken, sågar har Venstres avtroppende leder lagt hele sentrum dødt. Like barn er ikke alltid snillest mot hverandre, og deres uendelige småkrangling gir selvfølgelig velgerflukt. Men på sikt leker nok like barn best sammen. Personlige relasjoner mellom folkevalgte har gitt mange rare konstellasjoner i kommunestyrene i Nordland, og for så vidt på fylkesplan som i Stortingssalen. Det meste av politiske samrøre kan tydeligs forsvares retorisk, men straffes av velgerne — slik skal det være og slik bør det være etter min mening. Men ser vi nå bort fra alt dette realpolitiske maktkonstellasjons tullet, hvor man nesten ligger med hvem som helst for hva som helst (makt er tiltrekkende) og holder oss til ideologien så blir bildet mer forståelig.
De grunnverdier som samfunnet skal bygges på er det som skal skille politiske partier fra hverandre. Nå har verden gått lengre enn langt fra den gangen det handlet om arbeiderklassen vs borgerskapet. Nå er det politiske landskapet heldigvis mye mer nyansert og vi har et mangfold av partier med forskjellig grunnpilarer og ideologi. I nyansen fra ytterste populisme til sosialistisk revolusjon er noen partier nærmere hverandre enn andre. Det er her, i dette bildet at sentrum burde være en naturlig stabilisator mot fløypartiene — en oppgave de IKKE har vært sitt ansvar bevist og/ eller evnet til. Isteden har sentrum latt seg bli utnyttet og blitt et leketøy for de store partienes flørt med fløyene. Et politisk spill som er svært forståelig fra storpartienes ståsted.
Denne tid burde nå være over — valgkampen i 2011 skal stå mellom sentrum vs fløyene. Et sentrumsfokusert Arbeiderparti eller Høyre er intet onde for nasjonen eller demokratiet. Men det er min politiske overbevisning av fløypartiene er et onde. Den interne kampen som føres på kammersene når disse er med i maktkonstellasjoner er ødeleggende for demokratiet og respekten for våre folkevalgte.
Ansvaret for dette ligger hos Senterpartiet, Kristelig folkeparti og Venstre. Det er deres tillitsvalgte og folkevalgte som må ta standpunkt — sentrum eller fløy samarbeid. Bare sentrumssøsknene i lag kan holde fløypartiene der de hører hjemme, altså på fløyene, som viktige samfunnskritikere, overvåkere og opposisjonsrøst som holder posisjonen i ørene, men langt unna realpolitisk makt. I alle posisjoner ønsker jeg et sterkt sentrum! Et sentrum hvor alle tre partiene Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er med på å sette sentrumsfokus på realpolitikken og konsensusvedtakene.
Bare gjennom et samarbeid og klart fokus på sentrumsalternativet i kommende valgkamp kan dette bli en realitet — den tredje vei er mulig, og det er kun opp til sentrumspartienes folkevalgte og tillitsmenn og deres medlemmer om det tredje alternativet bare blir et vagt ønske eller en realitet i kommende valgkamp.
Terje Cruickshank
Folkevalgt, tillitsvalgt og medlem i Venstre.
