KrFs Stortingsrepresentant Line Hjemdal tar opp temaet trosfrihet i HA onsdag den 10. februar. Imidlertid mister LHs budskap troverdigheten, når hun bare fokuserer på Kristendommen og samtidig forvrir fakta. Fremfor alt finner jeg det sjokkerende at en Stortingsrepresentant tydeligvis ikke har fått med seg at langt den største parten av de millioner av iranere som overalt i Iran og siden presidentvalget siste år har protestert mot prestestyret og hvor tusenvis følgelig er blitt utsatt for brudd på menneskerettigheter (med død til følge for en dels vedkommende) tross alt er muslimske iranere. I tillegg til sine grunnløse påstander viser hun derfor manglende respekt for alle iraneres kamp for menneskerettigheter.
Til den uvitende leser kan jeg opplyse om at ingen blir arrestert i Iran for å være kristen. Listen over prestestyrets brudd på menneskerettigheter er meget lang. Imidlertid er brudd på trosfrihet for tre minoritetsreligioner ikke ett av dem. Prestestyret anerkjenner fullt ut de to andre semittiske religionene, nemlig Kristendommen og Jødedommen, i tillegg til iranernes gamle religion Zaratustraisme. Det iranske parlament har en representant for hver tilsvarende minoritetsgruppe som fullverdig medlem. Dessuten er disse gruppene heller ikke utsatt for samme restriksjoner som majoriteten må finne seg i. Mot disse minoritetene er religionsrettet diskriminering, trakassering og ellers enhver handling som også i Norge er definert som kriminell forbudt og derfor straffbar. Overalt i Iran har de selvsagt mange kirker/synagoger/ildtempler å gå til, og kan også nyte øremerket statstilskudd for å kunne bygge egen skole, sykehus, m.fl., i tillegg til at de har alle de rettigheter som majoriteten har, hva angår valg av skole, sykehus, bosted, utdanning, yrke, osv. At skolen, universitetet, nabolaget, arbeidsplassen og vennekretsen har alle de tre minoritetsreligioner representert er helt vanlig i Iran. Hva angår selve den iranske befolknings holdning til andres behov for latterliggjøring av Islam var Iran i 2006 vel det eneste islamske land i verden, hvor det til tross for stor risiko for myndighetsforfølgelse ble holdt fakkeltog til støtte for både ytringsfrihet og anstendig religionsdebatt i flere storbyer, mens resten av den islamske verden også grep til vold for å vise sin misnøye mot Mohammad-tegningene. I samsvar med alle de fire religionenes alder har Iran faktisk flere tusen års tradisjon for religionsfrihet og religionstoleranse, noe som er blitt dokumentert av ikke minst vestlige historikere.
Det vil på ingen måte overraske meg at det blant de tusenvis av iranere som bare siden 2009 av myndighetene er blitt utsatt for en rekke brudd på menneskerettigheter også har vært 85 kristne iranere, men de ble altså ikke utsatt for brudd på menneskerettigheter, fordi de var kristne. Hva angår "stengning av kirke" i Iran, var det i hvert fall noen moskéer som under urolighetene siste år ble stengt, fordi de av folket imot prestestyret ble brukt som forsamlingshus.
En kan ikke trylle, når en har å gjøre med et i utgangspunktet fundamentalistisk prestestyre, og derfor er det dessverre grenser for trosfrihet i dagens Iran. Prestestyret anerkjenner ikke tro som er blitt etablert etter Islam (som Bahaai troen hvis trosfeller risikerer dødsstraff, dersom de blir "avslørt" og nekter å konvertere til Islam), og det anerkjenner heller ikke religionskritisk livssyn som f.eks. ateisme, kommunisme og humanetikk. Dessuten kan en muslim i Iran ikke konvertere til noen av de tre minoritetsreligioner uten risiko for myndighetsforfølgelse. Det er disse faktiske forhold i Iran som LH burde ha fokusert på, dersom hun ikke utelukkende var opptatt av Kristendommen, som altså i nettopp Iran er helt irrelevant å styrke forsvar for. En blir rett og slett ikke forfulgt i Iran utelukkende fordi en har vært og er kristen.
Jeg vet ikke hvilke "kilder" LH har brukt for å fremsette sine påstander, men både iranere og noen opplyste hos norske myndigheter er godt kjent med et bestemt fenomen blant iranere, fordi muslimske iranere er blant de få muslimske minoritetsgrupper i Vesten med meget liberal holdning til Islam: Vestens grenser har ikke akkurat vært vidåpne for iranere som siden prestestyrets etablering for 30 år siden har ønsket å flykte fra diktaturregimet. Grunnet fordommer er de ikke blitt møtt velkommen, men skåret over en kam og f.eks. sidestilt med fanatiske muslimer. Derfor har en del iranere dessverre sett seg nødt til å misbruke Vestens fordommer om trosfrihet i Iran. Disse har fått opphold i vestlig land, fordi de har løyet enten om deres religionstilhørighet eller om årsak til forfølgelse i Iran. Samtidig er det også en del iranere som bevisst har konvertert fra Islam til Kristendommen like før de har forlatt Iran, for nettopp å kunne skaffe dokumentasjon for risiko for forfølgelse, for så å kunne sikre seg oppholdstillatelse. Det er selvsagt en tragedie at en må se seg nødt til å bruke slike midler overfor en vestlig myndighet for å kunne rettferdiggjøre flukt fra et diktaturregime. Det er en tragedie for vedkommende, for de hederlige kristne iranere som har svart nei til myndighetens spørsmål om de har flyktet på grunn av religionsforfølgelse, for de muslimske iranere med liberalt syn på deres tro, for alle iranere med ulik bakgrunn, og endelig også for det vestlig land som tydeligvis ikke godtar diktaturregime og brudd på menneskerettigheter som tilstrekkelig grunn til å flykte fra regimet. Imidlertid kan tragedien også forklare de mulige kildene som LH måtte ha brukt for å fremsette sine påstander om de kristne iraneres forhold i Iran.
Atoosa P-J Thunem
Kommunestyrerepresentant for Halden Venstre, og norsk-iraner.
Kronikken ble trykket på side 7 i HA lørdag 13. februar