22.08.2010
Kosær vårs i Grenland
På seiltur for første gangFoto: Hilde Sandok GraveI sommer har jeg kjørt på idylliske veier uten å møte en bil, og jeg har opplevd et skremmende trafikkaos på E18. Jeg har kjent solen varme og uværet rase. Jeg har vært på stressa kjøpesenter, og jeg har nytt roen alene på hytta. Jeg har kjørt rask motorbåt, og jeg har vært med på å seile for første gang i mitt liv. Det har vært mange kontraster i ferien i Grenland.
Sommeren starter som alltid med sommerfest på Gurholt. I år var menyen svært lokal. Nydelig velkomstdrink laget av naboer på Gurholtveien med utgangspunkt i sitt eget, fruktbare kirsebærtre. Forrett var kald rabarbrasuppe fra rabarbraplanta under det over hundre år gamle lønnetre på Gurholt. Selvfølgelig etter oppskrift fra svigermor, så suppa var med rosiner.Hovedrett var gjedde og tryte. Gjeddekakene var laget av gjedde fra Siljanelva og Gorningen. De største gjeddene på 4 kg var fisket av ungdommen på gården. Groteske gjeddehoder gaper enda til meg der de henger "til pynt" på bryggerhusveggen. Det var over hundre sprøstekte tryter med opprinnelse fra Opdalsvannet. Potetene ble levert ferdig kokt fra Solvika kafe. Kald drikke fantes i gamle melkedunker fra da gården hadde kuer. Men nå var dunkene fylt med isbiter og annet drikke enn melk. Riktig nok var menyen spedd på med reker fra Grønland og fruktdessert fra Eldorado, men det satte ingen demper på appetitten.
Ingen sommer er som den skal være, uten et opphold på hytta i Bamble. Mamma og pappa "river seg løs" fra Bamble slik at dattera med familie kan nyte stedet et par uker alene hver sommer. I fjor var vi midt i en naturtragedie med Full City som nærmeste nabo. Helt innesperret av oljelenser. I år var vi innesperret av trafikken på E18. At kjøreturen på 6 km fra butikken ved Lasses til Essadumpa skal ta 1 time, burde ikke være mulig. Når jeg omsider kom frem til Essadumpa, ble jeg stående lenge midt i veien for å krysse. Trailere og ferietrafikk dundret forbi meg på begge sider. Rett og slett en skummel opplevelse. Så midt i Grenlandshyggen, kommer et stort samferdselsrop!
Båtplass var som alltid gratis til disposisjon av en hyttenabo som selv ikke bruker den. Det er snille folk i Bamble, ikke sant? I hyttetrappa var Oddvar Brås "Bråsterken" montert, slik at bicepsen og tricepsen kunne få sine nødvendige drag. Alle dager ble kronet med gode middager som i år ikke var lokale. Kjøttet var kjøpt i Sverige, fordi jeg og min mann hadde debutert med harrytur i vårt 19 år lange ekteskap. En opplevelse i seg selv, men skjer det igjen?
Til Bamble kom også en bilselger fra Skien og kona på lunsjbesøk. Riktig nok var det ikke Truls fra romanen til Vigdis Hjort, men meget sjarmerende likevel. Lunsjen varte i 8 timer. Da snakkær vi! Sprøstekt makrell, nypoteter, tzatziki, ulike salater og poteter fra selvbetjent utsalg på Brekke gård. Lunsjen ble avsluttet med seiltur litt før midnatt. At sjefen for Vekst i Grenland, Ståle, var skipper og ikke minst trubadur gjorde dette til en ekstra Grenlandsopplevelse.
I Porsgrunn var vi på hyttebesøk hos noen venner. Flere "gamle" fotballprofiler fra Grenland kom innom og bidro til en humørfylt kveld ved Eidangerfjorden. Noen fikk nytt kameratskap på verandaen denne kvelden, og gamle fotballhelter ble som nye.
Overnatting i annekset på Portør Pensjonat har vi også fått med oss. Det opplevdes som et stille hjørne av verden. Spesielt fordi Bon Voyage party vi deltok på i Portør ikke var like stille. Det var en fantastisk fest i strandkanten, og levende musikk som ønsket Gjermund og mannskap lykke til på seiling jorda rundt. En tur som vil vare i flere år, i sterk kontrast til oss som kun ferierte fjorten dager i Grenland. Vi velger ulike liv — heldigvis.
Avslutningen på ferien var overnattingsbesøk hjemme i Siljan av en ungdomsvenninne fra Kongsberg. Guttene i huset var bedt om å finne et annet sted å være. Slik at gamle minner kunne bli frisket opp og nye planer lagt, helt i fred. Hun fikk med seg solnedgang over Siljan elva og en gylden kornåker som vinket i vinden og speilet seg i vannet. Synd ikke beveren som ellers er så aktiv der, viste seg fram for henne. Han som pleier å vifte med rumpa til meg hver eneste kveld.
Ja, vi kosær vårs i Grenland.
– * –
TA 12.05.2010
Lady In Red
Den gamle damen hadde tatt med seg sin lille radio, satt den på en krakk og dekket den til med en falmet tyllgardin. Melodiene strømmet ut.
Hun var kledd i rød hatt, røde hansker og rødt skjørt. Skjorten var hvit, vest og støvletter var svart. Om munnen hadde hun et stort smil. Dansetrinnene hennes var svært enkle. Bare rundt og rundt, men med grasiøse håndbevegelser over hodet. Og med røde hender i været og et skjørt som var med på rotasjonene av fotarbeidet, minnet hun meg om en dameskulptur som man kunne trekke opp også danset hun. Hun var i hvert fall helt forskjellig fra den meget profesjonelle balletten "Giselle" som vi hadde sett på operaen kvelden i forveien
Turen til Riga med bare meg og mamma ble en veldig hyggelig tur. Ikke ofte vi prioriterer slikt, men det er svært vellykket når vi først gjør det. I resepsjonen på hotellet spurte de om vi hadde vært her før. Mamma svarte at det hadde hun en gang i forbindelse med jobben. Resepsjonsdamen slo opp navnet hennes og skjønte at hun som sto på andre siden av skranken ikke bare hadde vært i følge med forsvarsministeren, men at hun hadde vært selve forsvarsministeren i Norge. Det kom frem ord og uttrykk jeg ikke skal skrive, fordi det vil virke for pompøst. Men det er tydelig at politiske lederposisjoner betyr langt mer i Latvia enn Norge.
Gatebildet i Riga viste at det er stor forskjell på fattig og rik. Svært mange kvinner var kledd i høye heler og så ut som de var klippet ut fra et motemagasin. Samtidig var det tiggere på gaten. Noen satt døgnet rundt med et tomt pappkrus, og like tomme i blikket. Andre underholdt for å skaffe seg det de trengte for å overleve. De fleste spilte instrument. To gamle brødre spilte trekkspill og sang. Unge gutter spilte blokkfløyte og fiolin. En gammel mann satt i en undergang med en gammel badevekt. I håp om å få penger for at folk ville veie seg. En annen dame solgte sine fem brune nylonstrømpepar.
Vi var der 1. mai. En dag hvor nesten alt er stengt i Norge. Selv om 1. mai er arbeidernes frihetsdag også i Riga, var det ingen ting som minnet om fri fra arbeid her. Det samme gjaldt på søndag. Dette i sterk kontrast til Norge hvor mai er full av fridager og inneklemte dager, som igjen blir til flere langhelger. Vi stusser til og med litt når folk sier de skal jobbe disse inneklemte dagene i mai.
Tilbake fra Riga deltok jeg på nasjonal Helsekonferanse 2010 med tema "nasjonal og global samhandling". Norges velferdsordninger er mye bedre enn i mange land. Men det er verdt å minne om at alle våre velferdsordninger ikke er en selvfølge i fremtiden. Vi har store utfordringer med at befolkningen vår blir et par år eldre for hvert tiår. Vi overlever akuttfasen av kritiske sykdommer mye bedre. Vi kunne med fordel hatt en sunnere livsførsel, og vi forlater arbeidslivet når vi i snitt er 58 år. – Dette er rett og slett ikke bærekraftig i lengden, sa statsminister Stoltenberg på Helsekonferansen.
"I never will forget, the way you look tonight" synger Chris de Burgh i sangen "Lady In Red". Og selv om hun var gammel og skrukkete var det noe utrolig vakkert over henne. For ikke å snakke om den fantasien, motet og gleden hun viste for å tjene de ekstra Lat hun trang. I motsetning til alle tiggerne som satt stille med pappkruset, hadde hun tatt skjebnen i egne hender og gjort noe med sin vanskelige livssituasjon. Dette sier mye om enkeltmenneskets evne til selv å bestemme over livet og hvilken kraft det kan være. I tillegg til å ha det bedre selv, gledet hun andre. Smil og glede gir stor livskvalitet.
Selv om de unge, norske guttene som gikk forbi henne spøkte med å si at: "jeg skal si hun hadde talent", og lo. Så ble mamma og jeg stående rørt over et menneskes evne til å ta grep om sitt eget liv på en positiv måte. Hun gjorde sitt nødvendige bidrag for mulighet til et bedre liv. Og hun gjorde det med stil. Vår lady in red
– * –
TA 20.04.2010
Gammel tid møter ny tid
Oppvaskmaskinen Asko er satt på og gjør brukte glass og stentøy skinnende rent helt av seg selv. Den går så lydløst og fint at jeg blir stående å se på den noen minutter før jeg tar på meg turtøyet og går ut i vær og vind. Det er en deilig følelse. Kanskje ikke så mye å glede seg over tenker du, men med innlagt vann på hytta ble til og med oppvaskmaskin en glede. Hjemme er det en selvfølge, men på hytta ble det en utrolig følelse av luksus. Vekk med den gamle, gule vaskebalja.
Jeg går den faste turen min som er langs Varlandsveien. Det er ikke bare turen som er fast, men jeg får også de samme tankene hver gang jeg går forbi et falleferdig hus og fjøs. Spørsmålet jeg stiller meg er: hvilke historier om hverdagsslit skjuler disse nedlagte og falleferdige gårdene på bygda?
Omgivelsene er stupbratte jorder ned til Møsvann og like bratte jorder opp til fjellet. Med de mektige Raulandsfjella som ramme rundt det hele. Huset har virkelig sett sine beste dager, men har likevel en sjarm jeg er betatt av. Et stort tre omkranser hele endeveggen på huset. Greinene slår seg rundt huset, akkurat som det står der og beskytter historien. Fjøset har nesten knekt sammen, men står igjen som et symbol på gammel tid.
Veien jeg går på er en krøttersti. Smal, svingete, dårlige kanter og et dekke som har gått helt i oppløsning. Selv om veien er en fylkesvei beregnet på moderne biler, er den av en kvalitet som minner om gamle dager da fremkomstmiddelt var hest og kjerre. En BMW farer forbi og gjør dumt ved å kjøre midt i veien. Der er telehiven så høy, at bånnpanna synger en skjærende sang i det han hiver bilen over til siden og får hjulet på en sidekant med frynsete asfalt.
Jeg går og skriver ned stikkord til denne kronikken på en mobil full av nettilgang ut til hele verden. Mens huset jeg går forbi, ikke engang ser ut til å ha hatt innlagt strøm. Over meg flyr et helikopter lavt innover vidda. Kanskje i turisters ærend, for det er slettes ikke uvanlig. Infrastrukturen nå er moderne, bortsett fra kvaliteten på veien som minner om gamle dager.
Hyttene som ligger her er i samme stilen som det gamle huset, med sprosser i vinduene og torv på taket. Men innvendig og i bruk, er forskjellen et kvantesprang. For hyttefolk har dette nå blitt et paradis. Et sted vi kan reise til i helger og ferier hvor standarden er minst like bra som hjemme. I tillegg er det en fantastisk natur som omringer hele eventyrland. Mens gården jeg går forbi, minner meg om historien om tunge dager og et slit for å få hverdagen til å gå opp.Avstanden og fremkommelighet gjør at stedet nå er midt i smørøyet for å være hytteparadis for spesielt mange Grenlandsfolk. Mens før lå stedet så langt utenfor allfarvei, at det skapte store utfordringer for de som bodde der og drev gård. Dette er store kontraster i storslått natur.
Når jeg kommer tilbake fra turen er det bare å gå inn i den nye steamdusjen og nyte varmt vann fra mange dyser og fullt trykk. Asko er ferdig med oppvasken og glitrende blanke glass kan settes på bordet igjen, klare for et nytt måltid. Jeg kan sette meg ut i hytteveggen og nyte utsikten over myrene, ned til Møsvann eller over til Raulandsfjella som står i sin blanke og hvite festdrakt. Helt uten å tenke på at jeg må ut i naturen for å sanke mat til folk og dyr. Nå fisker vi og plukker molter fordi vi liker det, ikke fordi vi må.
Verden går fremover, heldigvis. Men kanskje den blir enda bedre hvis vi er mer bevisst litt historier fra gamle dager. For det er lov å tenke på at der vi nå boltrer oss i luksus, var det et blodslit å få hverdagen til å gå opp tidligere. Vi må bli flinkere til å sette pris på det vi har, om det så bare er en oppvaskmaskin. For den som gleder seg over lite, har mye å glede seg over.
– * –
TA 11.02.2010
Alt til sin tid
Noen kommer. Noen går. Mens andre består og består. Det er ikke godt å si hva som er best. Jeg tenker på politiske ledere.
Inger Lise Hansen i Krf skal ha honnør for å sette egen lederkarriere på spill, ved å målbære nye, spenstige tanker. Partileder Høybråten ønsker debatten velkommen, men han sier også at han ikke vil ha persondebatt. Han vil legge lederkabalen død. – Jeg har bred støtte i partiet. Jeg skal sitte lenge, sa Høybråten i et intervju.
Lars Sponheim trakk seg som Venstreleder på valgnatten når tallet 3,9 var et faktum. Det var nok riktig gjort, men avgjørelsen kom brått på. Spesielt for oss som måtte kommentere det i media midt på natten. Møte med sperregrensa ble brutal og vond, ikke bare for partilederen.
I Telemark er det flere fylkespartier som nå får ny leder, deriblant Venstre. Jeg ønsker ikke å ta gjenvalg etter fire år som fylkesleder, fordi jeg føler behov for et lite politisk hvileskjær og mer kontroll over min egen tid.
Jeg hadde aldri vært politisk aktiv før jeg re-stiftet Siljan Venstre i 1999. I løpet av disse elleve årene av mitt liv, har det skjedd svært mye. Både med meg selv, men også mange ulike verv og stadig nye utfordringer. Det ene har tatt det andre i et stort tempo. Nå velger jeg å avslutte én epoke, ved å gå av som fylkesleder i Telemark Venstre.
Jeg synes det skal bli grusomt deilig. Grusomt, fordi det er litt trist. Deilig, fordi det også skal bli litt godt. Egentlig gleder jeg meg til et mer uforpliktende politisk liv.
Det man fyller livet med, er livet. Når man gjør endringer i innholdet, blir livet annerledes. Men det skal bli annerledes på en god måte. Jeg tror også alle rundt meg skal få merke det. Venninner, familie og jobben i Mental Helse. Ikke minst hyttenaboer som vil få svært hyppige besøk, fordi helgene mine blir mer tilgjengelige.
Nettverket og interessen rundt ledere, er ikke personen men posisjonen. Når posisjonen forsvinner, er du som person ikke lenger så interessant. Det du har fylt mye av livet med, forsvinner. Dette er nok én av årsakene til at noen beholder lederposisjoner, selv om de kanskje ikke er den beste lederen. Man får et eierforhold til posisjonen, og abstinens når den forsvinner. Forandringen endrer mye av livet, selv for en fylkesleder i et lite parti.
Det å være fylkesleder i et parti, handler også om å forholde seg til media. Man blir spurt om synspunkt i aktuelle saker i Telemark, og man skal kommentere sentrale personers utspill. Det har jo til tider vært spenstig, med Lars Sponheim som leder. Men nå blir jeg ikke lenger vekket av morgenfriske journalister fra NRK Telemark for å stille på lufta før jeg egentlig er våken.
Jeg har til tider følt meg litt som Ole Brum sitatet: «For når man er en bjørn med bare liten forstand, og man tenker på ting, så er det ofte at tingen kjennes mye lurere ut når den er inni deg enn når den kommer ut og andre kan se på den.» Det er ikke alt som er like fornuftig når det leses i avisa, som tanken er inni mitt hode. Det er heller ikke alltid journalisten velger den vinklingen som jeg hadde tenkt.
Men helt kvitt meg blir i hvert fall ikke TA. Jeg kommer fremdeles til å skrive på side 3. Det er en fornøyelig oppgave å tømme seg for tanker her med jevne mellomrom. Spesielt hyggelig er det med tilbakemelding fra TA lesere som liker det jeg skriver, og som til og med tar vare på det.
Hvis jeg angrer og føler at det blir litt tomt uten fylkesledervervet, så får jeg trøste meg med Ole Brum: «Når du får en følelse av sugende tomhet, ikke vær bekymret, det betyr bare at du er sulten.»
Men jeg er helt sikker på at dette er riktig nå. Alt til sin tid.