To jyplinger eller en tungvekter?

«Hvis jeg skal i slåsskamp, vil jeg heller ha med en tungvekter, enn to jyplinger».

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**

Eva Kvelland

Foto: Emil Pedersen

av Eva Kvelland, egd og politiker (V)
(Fredagskommentar i Fædrelandsvennen 12. februar)

Sitatet tilhører Lars Erik Ødegården fra Grimstad Frp, og falt i følge Fædrelandsvennen, under forrige helgs årsmøte i Aust-Agder Frp. Jeg vil ikke gå så langt som å definere de to fylkene som jyplinger, men jeg er mer enn enig i at ett Agder blir en tyngre og mer slagkraftig tungvekter enn det Aust- og Vest-Agder hver for seg er i dag.

Debatten om en eventuell sammenslåing av Aust- og Vest-Agder har igjen blusset opp for fullt — både i øst og vest. Noen bidrar med åpne armer og noen med skarpe klør og en hel berlinmur av motstand. Det største problemet med debatten er at den i alt for liten grad er en debatt om fordeler og ulemper med en sammenslåing av de to små fylkene. Det er en debatt preget av følelser, mye-vil-ha-mer, og et spill om arbeidsplasser, posisjoner og såret identitet. Det skaper konflikt og har en åpenbar underholdningsverdi på avisenes forsider, men det er milevis fra det debatten burde dreie seg om.

Jeg tror folk flest bryr seg minimalt om fylkesgrensen, og heller ikke fylkeskommunens gjøren og laden blir heftig diskutert rundt middagsbordet i de tusen hjem på Sørlandet. Verken i øst eller vest! Vi er opptatt av at de tjenestene og det tilbudet som blir levert av det offentlige, enten det er fra kommunen, fylkeskommunen eller staten, er best mulig. Vi er ikke opptatt av hvor fylkesgrensen går når vi velger bosted. Vi er opptatt av arbeidsplasser, kultur, gode skoler og trivsel. En positiv utvikling på Sørlandet handler om mye forskjellig. Det handler om et spredt og godt bo- og arbeidsmarked. Det handler om tilgang på kultur- og naturopplevelser. Det handler om mulighet til utdanning og nyskaping. Men mest av alt handler det om å skape en landsdel der folk ønsker å være — ikke bare å besøke.

Media på Sørlandet er heldigvis opptatt av debatten om Agder-fylkenes fremtid, og bidrar til å gi oss en viktig arena for informasjon og meningsutveksling. Nå spør de også kristiansandere hva de mener om arendalitter, og hva arendalitter mener om kristiansanderne i nabofylket. Det har sikkert høy underholdningsverdi på tannlegenes venteværelse, men jeg har faktisk ingen generell oppfatning av hvordan verken arendalitter eller kristiansandere fremstår som gruppe, og det er totalt bomskudd å trekke debatten ned på et nivå som tvinger oss til å produsere kollektive karakteristikker av våre nærmeste naboer — slik Aust-Agder Frp’s stortingsrepresentant Ingebjørg Godskesen, til stadighet tenderer til å gjøre.

Vi har tre sykehus. Vi har to universitetsbyer. Men vi trenger kun ett Agder! Det finnes helt sikkert gyldige argumenter mot å slå sammen de to fylkene til ett. Men for meg veier de positive argumentene tyngst, og jeg er ikke i tvil om at et nærstående ekteskap både vil gi mer demokrati, en sterkere region og muligheten for å gi Sørlandet en tydeligere og bedre identitet. I dag har vi en krattskog av samarbeidsorganer og samtalerom uten direkte demokratisk styring; på tvers av fylkesgrensene. Samarbeidene spiller en viktig rolle for samhandling, kommunikasjon og tjenesteyting mellom kommunene og fylkeskommunene på Sørlandet. Ett Agder vil gi folkevalgt makt til hele regionen under et. Lars Erik Ødegården fra Grimstad Frp ønsker seg en tungvekter i sør. Det får han med ett Agder, og muligheten for å bygge en tydelig identitet og et sterkere omdømme er større når vi er store og samlet. Med jevne mellomrom dukker også debatten om Agderbenkens makt i Stortingets korridorer opp i media. Det er sjelden lystig lesing. Sammen er vi sterke er mer enn en klisjé, ett Agder vil bli landets sjette største fylke og tale med en mektigere og høyere stemme overfor Storting og Regjering. Et større og mer samlet fylke vil det bli vanskeligere å overse i fremtidige kamper om spalteplass og kroner i Nasjonal Transportplan og kommende statsbudsjetter.

Folkeavstemminger blir benyttet i store og viktige saker der organer i det representative demokratiet vil spørre folket til råds. Jeg har alltid vært skeptisk til å ta i bruk virkemiddelet i saker som velgerne gjennom valgkanalen har gitt folkevalgte i oppdrag å håndtere. Men saken om sammenslåing av Aust- og Vest-Agder er ikke av en slik karakter, og folket bør nå få muligheten til å gi sitt råd til politikerne. Både motstandere og tilhengere av en sammenslåing tar nå til orde for at en folkeavstemming må på plass. Det er bra, men en folkeavstemming krever også at politikere, både i øst og vest, tør å ta debatten og ikke skyver folket foran seg. Politikerne må ta debatten, vise vei og deretter spør folket om råd. Det kan vi gjøre allerede i forbindelse med lokalvalget i 2011. Men først må vi vise hvorfor en sammenslåing er nødvendig og riktig. Ikke bare på hvilken side av dagens grense fylkesmannen og fylkeskommunen skal plassere kontorstolene sine. Debatten skal ikke gå bak lukkede dører, men i et åpent landskap der både politikere og innbyggere i begge fylkene får delta. Der ingen legger lokk på debatten og ingen avgjørelser tas verken forhastet eller i skjul. Vi kan ikke vente på konklusjonen til et nedsatt utvalg, en kostbar meningsmåling eller en fremtidig folkeavstemming – før vi tar debatten. Den må vi ta nå, og det gjelder også Arbeiderpartipolitikerne i Aust-Agder.

Dette er ingen stol-lek, så slutt å krangle om de beste kontormøblene. Fyll debatten med argumenter, ikke bare med følelser og tautrekking. Først da får vi et reelt grunnlag for å vurdere om vi fortsatt skal være to jyplinger — eller om vi vil gå fremtiden i møte som en tungvekter i sør.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**