Av Hans Antonsen, Ordfører (V) i Grimstad
Ta en kikk på forhandlingsutvalget og kretsen rundt dem: Det ser ut som om tilhengerne av ett Agder ønsker å lirke på plass en fylkessammenslåing, med minst mulig debatt og i hvert fall ingen folkeavstemning. Mens de mest motvillige, som hittil ikke har gått ett eneste skritt i prosessen mot fylkessammenslåing uten å ha fått noen vennlige dytt først, nå freidig og frimodig hevder at deres taushet skyldes et ønske om at folket skal avgjøre saken.
Jo da, vi har fått med oss at forhandlerne prøver å bli enige om fordeling av arbeidsplasser og funksjoner mellom Kristiansand og Arendal og kanskje blir det litt til noen småsteder også. Det er bra det, men det er ikke det folk først og fremst er opptatt av. Folk er i det hele tatt svært lite opptatt av fylkeskommuner. Men mange er stolt av å bo i Agder-fylkene, begeistret over mulighetene vi har, lei av kjeklingen mellom øst og vest og ser fram til den dagen vi kan stå samlet og sterkt overfor Storting og regjering. Det er derfor vi vil ha ett Agder. Fylkesmannens plassering og sånt bryr vi oss lite om. Han må gjerne få nytt kontor i Kristiansand.
Det er mange tegn på at tiden er inne et for ett Agder nå. Se bare på ja-gruppen på Facebook som har fått 3000 deltakere på mindre enn to uker — dratt i gang av to engasjerte arendalitter! Eller på kommentarene på avisenes nettsider. Selv på Agderpostens nettavstemning om saken ble det raskt etablert et ja-flertall fra første stund.
I neste uke skal fylkesutvalgene i begge fylker bevilge penger til en stor meningsmåling om fylkessammenslåing. Den skal gjennomføres i vår og dermed er det duket for en mulig reprise på sammenslåingsfiaskoen fra 2004: Fylkespolitikerne bruker ikke tiden på å fortelle hvorfor (eller hvorfor ikke) de vil ha ett Agder i åpne debatter, men fordeler heller arbeidsplasser i lukkede møter. Meningsmålingen viser kanskje at deler av befolkningen, som altså ikke har fått høre mange argumenter for, er mot. Og da trenger vi nok heller ikke denne gangen vente lenge på en politiker fra Arendal som konkluderer at med så sterk motstand i Aust er det ikke noen vits i å gå videre. Folkeavstemningen avlyses og prosessen legges bort – igjen. Før folket får noen reell mulighet til å avgjøre saken.
Venstre arbeider for et levende folkestyre. Slik saken har utviklet seg, syns jeg det er riktig å ha en folkeavstemning om ett Agder. Den kan gjennomføres samtidig med kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 og så kan de nyvalgte fylkestingene i begge fylker ta den endelige avgjørelsen rett etter valget og folkeavstemningen. Det betyr at selve sammenslåingen må vente to år, til et nytt, felles fylkesting kan velges sammen med stortingsvalget i 2013. Men i mellomtiden kan de to fylkestingene bruke lovens mulighet til å oppnevne en fellesnemnd og la denne ta en del viktige beslutninger på vegne av det kommende Agder fylke. En slik framgangsmåte kommer også Arbeiderpartiet, det største partiet i Aust-Agder, i møte.
Forutsetningen for at en folkeavstemning skal ha noe for seg, er at politikere og byråkrater legger bort sin frykt for folket. Det er i det hele tatt ganske fordomsfullt å hevde at saken er for komplisert for en folkeavstemning. Et folk som klarte å ta stilling til EU, klarer nok også å gjøre seg opp en mening om to mindre fylker, bare vi får en engasjerende debatt med tydelige argumenter for og mot.
Et ja til ett Agder i Aust-Agder er, i motsetning til hva mange tror, slett ikke usannsynlig. Det er heller ikke Arendal som avgjør dette alene. Med massiv oppslutning fra kommunene vest i Aust-Agder og rimelig jevn fordeling i fylket ellers, skal det ikke mer til enn at en tredjedel av befolkningen i Arendal stemmer for.
Å spørre folket om støtte etter å ha vist vei, er godt politisk lederskap. Å la seg lede av meningsmålinger tatt opp uten debatt, er ikke lederskap, men å dilte etter folkemeningen. Det er neppe for det de har valgt oss.