For mange har alle forslagene om å bebygge Arendals kjerneområder virket utmattende. Andre har ment at planene ikke har vært realiserbare og derfor ikke verdt å kommentere. Til manges forferdelse ser det nå ut for at Arendals sjøside er til salgs for høystbydende. Er hele grunnlaget for byens identitet lagt i skuffen? Og hva betyr det at Arendal ønsker å fremstå som miljøby?
En identitet er ikke noe en tar av og på seg. En identitet må gjenkjennes gjennom vekslende tider. Over lange perioder. Som Arendals nærhet til sjøen. Byen er et resultat av sin beliggenhet. Den vakre innseilingen og de opprinnelige syv holmene som har utviklet seg til å bli et sammenhengende lite bysentrum. Med husene rundt som klorer seg fast i terrenget.
Arendals identitet baserer seg på denne topografien. Det er alvorlig når det nå planlegges radikale inngrep i byens egenart. Identifisering til byen må til for at den enkelte skal føle ansvar for byen. Om respekten for byens egenart skusles bort, er det lite som binder stedets folk sammen. Ingen felles arv å ta vare på og kjempe for. Er det ønskelig?
En by må utvikle seg. Men det bør ikke være slik at det er den som har penger som skal råde grunnen alene – i bokstavelig som overført betydning. Men så lenge kommunen er på etterskudd med reguleringsplaner, er dette en del av det markedsliberalistiske spillet.
Tanken på egen vinning har sitt motstykke i den solidaritetsfølelsen som har vist seg i Barbu-saken. Kampen til Barbu-beboerne og deres allierte forteller om et samhold som byen bør ta vare på.
Strandstedet Barbu er i dag et sentrumsnært område som har beholdt mye av sin originale karakter. Små utvidelser og renoveringer av den eksisterende boligmassen har gitt et enestående bomiljø – frem til nå.
Senere års utfyllinger har imidlertid gitt helt nye muligheter utenfor de gamle tomtene. Blokker er foreslått. Det siste er hengende hager. Ingen av disse innspillene passer inn i dette lavmælte miljøet. Det skygger for visuell utsikt og historisk innsikt (i dobbelt forstand). Sett fra både land og sjø.
Arendal har andre tomter å by på. Besøkende og innflyttere er selvfølgelig velkomne. Det må også folk som allerede bor i byen. Skal de eneste sjønære områdene prydet med litt grønt, være en hotellbrygge eller et hotelltak?
Rekreasjonstilbud må finnes i nærmiljøet. Å måtte ta bilen til Hove i håp om å finne et ikke-kommersielt fristed, er vel ikke helt i tråd med miljøtanken? Enn si tanken om bedret klima?
Utbygging av miljøbyen Arendal uten forutgående registrert behov, strider mot den virkeligheten vi snart må ta inn over oss. Langs hele sjøsiden burde det planlegges så brede grøntområder som mulig med innlagte gang- og sykkelstier.
Bygningsmasse langs Dauholla må anonymiseres og legges så langt inn i fjellet som mulig. Det vil gjøre Arendal til en attraktiv by for alle. Med røtter i fortiden og tilrettelagt for fremtiden.
Vi må planlegge for fremtiden, og jeg etterlyser forpliktende retningslinjer for Arendals utvikling, der politikerne viser at byens identitet og innbyggernes trivsel blir tatt på alvor. Til manges store glede har Arendal påtatt seg å være miljøby.
Kommunen må unngå å legge til rette for et klassedelt samfunn. I stedet må politikerne innrette fremtidens samfunn slik at flest mulig kan beholde så mange goder som mulig – i en tid som må ta hensyn til våre etterkommeres ve og vel.
Anne Marie Falck
Tromøy