Jeg skjønner at reporteren ønsker å formidle noe viktig, men fokuset blir feil fordi reporteren bruker et mediesalgbart konfliktmateriale og kommer aldri til det egentlige poenget.
Slik jeg ser det handler dette ikke om hudfarge, men om utfordringer knyttet til de sosiokulturelle forskjellene som har eksistert i Norge siden lenge før den ikke-vestlige innvandringen. Det sørgelige er at reporteren velger det simple grep å fokusere på barnas hudfarge fremfor pedagogiske tiltak som kan gi økt språkopplæring, bedre kunnskaper og større sosial mobilitet.
I reportasjen foreslås det å flytte barn fra sine nærmiljøer for å få til riktig miks av «hvite» og «brune» barn. Det en ikke tar innover seg er at lettvinte løsninger og overstyring av foreldrenes ønsker om barnhageplass i barnets nærmiljø vil kunne virke mot sin hensikt og forsterke en allerede negativ utvikling av bydelens befolkningssammensetning. Nemlig at personer med utdanning og ressurser velger å flytte fra bydelen.
To forskjellige barnehager
Pedagogiske utfordringer kan kun kjempes med pedagogiske virkemidler og ikke med politisk overstyring av foreldrenes valg. Det er ikke barnas etniske sammensetning som skal avgjøre om barnehagen er god eller ikke og jeg er enig med Michael Tetzchner (H) som sier det ikke er et problem at foreldre bruker valgfriheten sin. Barnehagetilbudet er frivillig og politikere bør være forsiktige med å overprøve de valgene foreldrene gjør.
En må spørre seg om det virkelig er barnas hudfarge som avgjør foreldrenes valg av barnehage eller om det kan være andre grunner til dette. Det som ikke kommer frem i Dagsrevyens reportasje er at de to barnehagene som refereres til er to vidt forskjellige barnehager med svært ulike forutsetninger. Tjernveien barnehage er en forholdsvis liten avdelingsbarnehage i et villastrøk i nærheten av marka med plass til 54 barn og har en tradisjonell bemanningsnorm. Ammerudlia barnehage er en såkalt basebarnehage med utvidede barnegrupper og har plass til 137 barn.
Mange foreldre vil se på miljøet, det pedagogiske innholdet, personalressursene og avstanden til eget hjem når de søker barnehageplass til sine barn. Selv har jeg valgt bydelens naturbarnehage til mine egne barn. Ikke fordi det er en «hvit» barnehage, for det er den ikke, men fordi det er en liten barnehage med et pedagogisk innhold som appellerer til meg som pedagog og forelder.
Det er positivt at foreldrene har flere valg å velge i mellom og det bør være opp til foreldrene alene å begrunne sine valg. En politiker kan ikke vite noe om et barn får det bedre i en annen barnehage eller ikke. Men det politikeren kan gjøre er å sørge for at rammene i den enkelte barnehage er tilpasset brukeren og at det finnes kunnskap og pedagogiske ressurser nok til at barnehagen kan ta på seg de utfordringer den står over for. Det langsiktige målet må være å få til større sosial mobilitet innenfor Grorud bydel, uavhengig av hudfargen. Utfordringene er først og fremst av sosialpolitisk art.
I noen bydeler satses det stort på store basebarnehager med utvidede barnegrupper og færre ansatte pr. barn. Dette er blitt kritisert av flere pedagoger som mener gigantbarnehagen gir økt stressnivå og et uoversiktlig miljø. Det sier seg selv at i et slikt miljø kan det oppstå nye utfordringer i forhold til integrering og språkopplæring. Barnehagens samlede fagkompetanse og personalsammensetning må stå i samsvar med miljøet og de pedagogiske utfordringene.
Ulike utfordringer krever ulike løsninger
Det er et faktum at mange barnehager i Oslo mangler viktig pedagogisk kompetanse og sliter med å få ansatt gode norskspråklige rollemodeller. Skal en lykkes med integreringsarbeidet bør det være et overordnet mål å styrke innsatsen for rekruttering av kvalifiserte fagpersoner til bydelens barnehager og skoler for å kunne gi alle barn likeverdig opplæring. Ulike utfordringer krever ulike løsninger. At barnehagen har høy andel med minoritetsbarn er ikke et synonym på mislykket integrering om politikerne er sitt ansvar bevisst. Et nøkkelord bør alltid være tilrettelegging, kunnskap og utdanning.
At det skal finnes forskjellige menneskeraser på Ammerud eller andre steder i Oslo er en bisarr avsporing fra NRK. Det er kjent vitenskap i dag at neandertalerne og homo erectus døde ut i Europa for ca. 30.000 – 40.000 år siden. En må langt tilbake til steinalderen for å finne flere konkurrerende menneskeraser på vår jord. I en stadig mer uanstendig og populistisk innvandrings og integreringsdebatt gjelder det å holde tungen rett i munnen og passe ordbruken. De første menneskene innvandret til vår del av verden etter istiden for omtrent 12.000 år siden. Det er med andre ord lite sannsynlig at andre menneskeraser enn nåtidsmennesket noen gang har oppholdt seg i det som i dag kalles for Kongeriket Norge. Dette gjelder også barnehagene på Ammerud.
Dessverre finnes det politikere og mørkemenn i dagens Norge som er mer enn villige til å spille på fordommer og fremmedfrykt. Dette har vi sett i flere politiske miljøer den siste tiden og det er all grunn til bekymring. Skillet mellom «oss» og «dem» har dessverre vist seg å være et salgbart materiale i kampen om velgernes gunst. Det sørgelige er at mediene nå følger ukritisk etter.
Jon Julius Sandal er innvandrer, forelder, førskolelærer og leder i Grorud Venstre