Av Hans Antonsen, Ordfører (V) i Grimstad
I forrige uke, på konferansen «Felles mål for Sørlandet», ble vi presentert for en rekke suksesshistorier om det som allerede er. De jubler vi gjerne over. Men vi fikk ingenting å snakke om, om det som var konferansens tema: våre felles mål fremover.
Motviljen mot å diskutere åpent og med vilje til å la de beste argumentene avgjøre, er dessverre sterk på Agder. På konferansen viste det seg klarest da Ap-fylkesordfører Laila Øygarden ikke ville si noe som helst om fylkessammenslåing før hun hadde snakket med de ansatte, mens KrF-varaordfører Oddvar Skaiaa nøyde seg med å bekjenne sin personlige tro på at stemningen i Aust er mer positiv nå. Etter konferansen har fylkesrådmannen i Vest, Tine Sundtoft, bidratt til stø kurs videre nedover blindveien, ved å antyde at det blir verre i Aust-Agder uten sammenslåing.
Når våre ledere ikke vil lede, ved å argumentere åpent for hva vi ønsker å oppnå med ett Agder, står vi bare igjen med sammenslåingens praktiske tema. Det er det avisene nå skriver om: Hvor skal fylkeskommunen ha sin administrasjon? Hvordan skal fylkesmannens organisasjon og annen felles statlig virksomhet fordeles i øst og vest? Blir det færre arbeidsplasser i Arendal eller Kristiansand?
Synd, fordi dette leder oss inn i en intern dragkamp heller enn felles kamp for en fremtidsrettet landsdel med gode levekår for alle. La meg kort nevne tre argumenter for at ett Agder-fylke kan bli et viktig og sterkt virkemiddel i utvikling av landsdelen:
Vi vil få et åpent og effektivt demokrati, der vi i dag har en krattskog av komiteer, fond, miniregionråd og andre samarbeidsorganer som kompromisser seg frem til enstemmige beslutninger i prosesser som det er vanskelig å få fullt innsyn i.
I praksis er det 50-100 politikere og byråkrater i landsdelen som avtaler løsninger seg imellom. De har en eventyrlig innflytelse, men godt folkestyre er det ikke. Det er heller ikke effektivt. I ett Agder kan et folkevalgt fylkesting ta flertallsavgjørelser der eliten i dag møysommelig forhandler seg fram til kompromisser, løsninger som dessverre lett blir middelmådige når alle medlemmer i samarbeidsorganene har vetorett.
Ett Agder vil bringe folk i landsdelen nærmere hverandre. En grunn er at kommunene i indre Agder og de lengst øst og vest i landsdelen vil kunne danne motvekt og skape balanse i forhold til Agderbyen langs kysten. Risør og Farsund har for eksempel felles interesser som to byer som begge ligger et stykke unna stamveien.
Like viktig er det at de to store avisene, som så bekvemt har delt landsdelen mellom seg, må forholde seg til en felles fylkeskommune i nyhetsdekningen. Agderpostens lesere kommer dermed til å få vite noe om hva som skjer i Mandal og Sirdal, og Fædrelandsvennens lesere vil få vite at det også er liv i landsdelen øst for Lillesand. Ett Agder vil styrke følelsen av felles identitet.
Ett Agder vil kunne utnytte ressurser bedre og bli best i klassen på mange områder. Vi klager ofte over at Sørlandet får for lite bevilgninger og oppmerksomhet fra Stortinget og regjeringen. Men mye statlig politikk har for lengst gått bort fra å være millimeterrettferdig fordeling til regioner og lagt mer vekt på å støtte de beste i klassen – altså å forsterke de som allerede får til noe.
Belønningsmidlene til kollektivtrafikken i Kristiansand er et slikt eksempel. En sterkere fylkeskommune, som representerer hele landsdelen, vil ha langt bedre muligheter til å lansere tiltak og prosjekter som kan vinne frem i Oslo, uavhengig om det gjelder samferdsel eller frafall i videregående skole.
En fylkessammenslåing vil også i seg selv bli møtt med velvilje hos staten. Det er en mulighet som bør benyttes til å forsøke å få overført midler og myndighet fra Fylkesmannen til regionalt, folkevalgt styring. Mulighetene er mange, og vi kan jo rydde opp i eget hus også: Hva skal vi for eksempel med to kompetansefond?
Apropos rydde opp selv: Den første helgen i februar slår fylkeslagene i Aust- og Vest-Agder Venstre seg sammen til Agder Venstre. Vi håper vi snart kan ønske de andre partiene velkommen etter.