Vi ser i de senere ukene at et teppe av smog har lagt sin skygge over Bergen og gitt oss mer plager enn vi setter pris på. Vi oppdager ofte i slike perioder at utslippene fra den livsførsel vi driver er usunn og plager oss. Det er heldigvis sjelden vi har ser det på dette nivået, men hvor blir giften av ellers?
Det som står som et paradoks for meg er at "bare vinden kommer så er alle plagene våre borte" og vi kan falle tilbake i våre gamle mønstre uten videre tanke på hvilke effekt dette har.
Smoggen består av mer enn utslipp fra biler. Den er et resultat av oppvarming og forbrenning av ulik art i tillegg til støv og eksos fra trafikken. Alle disse kildene er årsaken til dette teppe. Så hvorfor nevne alle disse selvfølgelighetene. Dette er kunnskap vi alle har.
Jo, vi kunne vært kommet langt lengre i år 2010. Allerede for 20-25 år siden var dette med giftig luft kjent og debattert. Men plagene har ikke vært stor nok til at vi har valgt å gjøre noe vesentlig med problemet, vi har vært uinteresserte og til dels sett bort.
Vi kunne vært mer pågående og tilrettelagt med for eksempel
Hurtigere og mer direkte kollektiv tilbud slik at flere fant tilbudet tjenelig.
Hyppigere avganger til og fra "Park and ride" løsninger.
Få tilbake gratis buss til nøstet.
Tettere samarbeid mellom Bergen og de omkringliggende kommunene i forhold til de overnevnte punkter.
Tilskuddsordning tilsvarende som for utskifting av gamle vedovner også for varmepumper. Dette ville også ført til lavere belastning i strømnettet og lavere fyringsutgifter.
Ordninger for etterisolering av hus.
Krav til miljøvennlig oppvarming og drift av offentlige bygg.
Det fins mange slike tiltak som ville ført til varige reduksjoner av utslipp.
Jeg vil at vi skal ha gode tilbud og løsninger før vi bruker pisken og ikke slik vi har sett nå at vi må ha krisetiltak uten at alle de rammede har et godt alternativ.
Vi har tross alt bare en natur så selv om vi ikke ser giften i luften daglig så produserer vi den i like stort monn. Den forsvinner ikke som ved et trylleslag men blir pent fordelt omkring oss i den naturen vi liker å tenke på som ren og flott.
mvh
Arild Raftevoll