Hvorfor skal avsendertidspunkt for tekstmeldingene som vi sender våre medlemmer lagres? Hvorfor skal lengden på telefonsamtalene med våre politiske venner i utlandet lagres? Hvorfor? Med EUs datalagringsdirektiv risikerer vi å snu opp ned på fundamentale rettsprinsipper i Norge. Hvorfor vil norske politikere gi opp personvernet vårt?
Bli med på et tankeeksperiment. I løpet av dagen sender du sms til flere venner, kolleger og familie. Du tar noen telefoner på jobben og ringer hjem til din mor om kvelden for å fortelle hvordan dagen har vært. I løpet av dagen sender du også flere e-poster, både i jobbsammenheng og privat. Se for deg at hver gang du sender en sms, en e-post eller snakker i telefonen er det noen som noterer ned tid, dato og lengden på samtalen. Det hele blir lagret i et stort register og skal ligge der i noen år, sånn i tilfelle du finner på noe kriminelt
Det høres ut som et scenario fra George Orwells roman, 1984, som beskriver et framtidig totalitært samfunn. Men dette blir faktisk vår egen framtid, dersom Norge sier ja til datalagringsdirektivet.
Datalagringsdirektivets historie
La oss ta historien. Innholdet i datalagringsdirektivet ble i realiteten allerede spikret i et kompromiss mellom de politiske grupperingene i Europaparlamentet i oktober 2005. I mars 2006 ga Ministerrådet sin tilslutning og direktivet i sin helhet ble formelt godkjent. Da hadde direktivet vært diskutert i det vide å brede i EU i nesten halvannet år.
Direktivet pålegger internett – og teleselskap å lagre trafikk- og lokaliseringsdata, som for eksempel IP – adresser, tidspunkt for inn – og utlogging, avsender og mottaker av e-post, geografisk lokalisering og lengde på telefonsamtaler. Denne informasjonen skal lagres i opptil to år.
Nå må Norge ta stilling til om vi ønsker å implementere datalagringsdirektivet i norsk lov eller ikke. På grunn av vårt EØS-medlemskap har vi muligheten til å legge ned veto, men spørsmålet er om politikerne på Stortinget vil gjøre det.
Personvernets vern
Vi som unge i dag er opptatt av hvordan samfunnet blir formet av de valgene dagens politikere gjør, og hvordan det former samfunnet for fremtiden. Personvernets stilling er utsatt, og nye lover gjør det hele tiden svakere.
Hvert enkelt tiltak som innskrenker personvernet er ille nok isolert sett, men det totale bildet som dannes er om mulig enda mer dystert. Jo mer overvåkning vi tillater i samfunnet vårt, desto mer beveger vi oss vekk fra et samfunn hvor frihet og enkeltmenneskets integritet verdsettes. Veien til helvete — eller en totalitær stat – er som kjent brolagt med gode hensikter.
Å være for personvern er ikke det samme som å være for at kriminelle lettere skal kunne slippe unna. Det å være for personvern er å kjempe for et samfunn hvor den jevne borger ikke blir behandlet som en potensiell terrorist. Det er til dags dato heller ikke bevist at direktivet vil føre til mindre kriminalitet eller vil kunne stoppe terrorisme.
Rettsstatens kjerne er at man er uskyldig inntil det motsatt er bevist. Dagens overvåkning er basert på etterforskningsprinsipp, det vil si at det skal ligge konkret mistanke til grunn før politiet kan overvåke en person. Datalagringsdirektivet bytter dette prinsippet ut med et generelt overvåkningsprinsipp; alle borgere skal overvåkes i tilfelle de finner på noe ulovlig. En person som aldri har gjort så mye som å gå på rødt lys skal få sin private kommunikasjon overvåket. Der dagens praksis er som en harpun siktet inn mot den mistenkte, vil datalagringsdirektivet være som en trål hvor man for sikkerhets skyld overvåker alle og ser hva som kommer ut av det. Da kan man ikke lengre snakke om et personvern.
Så hva nå?
Vi er på en skummel vei dersom hensyn til kriminalitetsbekjempelse alltid skal veie tyngst, og alltid være rettferdiggjørende i seg selv. For hvorfor stoppe ved å overvåke teletrafikken? Det vil helt sikkert være nyttig for politiet dersom man også lagret innholdet i telefornsamtalene og e-postene våre. Det evige dilemma er hvilke hensyn som skal tas på veien mot er bedre samfunn, og hvordan resultatet av alle gode intensjoner kan ende med katastrofe. På et punkt må vi si stopp, og det er der vi har kommet nå.
Dagens folkevalgte på Stortinget bærer et stort ansvar ovenfor landets borgere og fremtidens generasjoner. Retten til privatliv er en sentral del av demokratiet. Vi ønsker ikke å vokse opp i et samfunn som glemmer betydningen av personvern. Vetoretten kan brukes mot datalagringsdirektivet, og vi krever at Stortinget benytter seg av denne retten.
Anne Solsvik, leder Unge Venstre
Henrik Asheim, leder Unge Høyre
Johannes Rindal, leder Senterungdommen
Kjell- Ingolf Ropstad, leder Krfu
Mari Eifring leder Rød Ungdom
Mali Steiro Tronsmoen, leder Sosialistisk Ungdom
Martin Henriksen, leder AUF
Ove Vanebo, leder Fpu