La meg si dette først! Skolen skal være en plass å lære, ikke bare en plass å være. Heldagsskolen visker ut skillet mellom skoletid og fritid. Skolen skal være et undervisningstilbud, ikke et velferdstilbud. Dette er grunnleggende og ufravikelig for Venstre.
Jeg ønsker å gå inn på følgende problemstilling:
Hvorfor ønsker politikere en heldagsskole og for hvem. Den offisielle begrunnelsen er sosial utjevning av klasseforskjeller og ønske om bedre kvalitet i opplæringen.
I realiteten samsvarer heldagsskoletanken med andre sterke samfunnsinteresser. Fra politisk hold sies det at obligatorisk barnehage og heldagsskole er best egnet som organisert barnepass — det vil si: ordningene blir laget for de yrkesaktives behov. Heldagsskolen blir dermed et pedagogisk alibi. Foreldre og politikere gjør seg skyldig i at barnas fritid blir institusjonalisert. Barna blir produkter av en offentlig oppdragelse, eller hvordan kan det forklares at, mens det arbeides politisk for en 6-timers arbeidsdag for foreldre, ønskes innføring av en 8-timers skoledag for barna.
Når vi vet at lærerutdanningen mangler 500 studenter, hver 3. lærerstudent slutter under utdanningen, at Norge står overfor et generasjonsskifte i læreryrket forstår vi at en utvidet skoledag betyr at skolene må ansette flere ufaglærte lærere og assistenter. Kommunene har allerede i dag vanskeligheter med å finne kvalifiserte vikarer når den faste lærerstaben er på videreutdanning eller lærere har sykdomsfrafall. Derfor innebærer innføring av heldagsskolen en fare for at kvaliteten i opplæringen ikke blir godt nok ivaretatt. Et politisk knep er å utvide arbeidstiden til lærerne. Heller ikke her burde kvantitet være viktigere enn kvalitet!
Allerede på 60-tallet ble det forsket på skoleresultater til elever som gikk på 7-årig folkeskole på landet, med skole annen hver dag, sammenlignet med bybarna som var på skole hver dag. Begge viste like gode eksamensresultater. Det er heller ingen hemmelighet at Finland, som kan vise til gode resultater, både har kortere skoledag og skolestart for 7-åringer. Forskere har også påvist at læringseffekten svekkes ved lengre skoledag. Selv om barna i utgangspunkt er forventningsfulle og gleder seg til skolen, blir de trøtte og leie. Langvarig opphold i pedagogiske institusjoner sliter på barna.
Det snakkes mye om enkeltindividet og dets utviklingsmuligheter. Det er derfor et paradoks at politikere påtvinger den enkelte elev mer organisering på bekostning av individuelle interesser og evner. Mye læring skjer utenfor skolen og foreldre ønsker fortsatt å ha stor grad av styring i utdanningsførløpet til sine barn selv. Et nytt klasseskille presser seg frem fordi ikke alle foreldre er enige i statens forsøk på å overta barnas oppdragelse. Private skoletilbud er allerede et alternativ for mange.
Et forskningsprosjekt til Svein Egil Vestre og Christian W. Beck viser at 10% av foreldre fra alle sosiale klasser kan tenke seg å gi sitt barn hjemmeundervisning. Årsakene kan være mange, men viser at behovet for andre løsninger enn den offentlige heldagsskolen er tilstede.
Heldagsskolen blir en kostbar affære og ikke alle grendeskoler vil overleve når kommunene må prioritere penger til heldagsskolen. Dette forserer en avfolkning av distriktene.
Når staten forveksler rollefordelingen i barnas oppvekst og gjør skolen til den sosiale arenaen og hjemmet til den faglige, er faren overhengende for at enhetsskolen har utspilt sin rolle.
Franziska Wika
Vefsn Venstre Mosjøen, 17.12.2009