Da er det en krevende runde hver gang uenigheten om virkemidler kommer til overflaten i det politiske landskapet. Vi har våre forskjellige oppfatninger som parti og land, men også våre felles forpliktelser ifølge klimaforlik og med klimatoppmøtet for å få på plass en felles avtale som kan møte utfordringene med klimaendringene i et globalt perspektiv.
Denne uken startet klimaforhandlingene som skal ende opp i en avtale, ikke lenger en ratifiserbare en, men et rammeverk som verdens ledere kan jobbe videre med et halvt år til. Målet er å ha på plass fremdriften for det videre arbeidet og vise at man samler seg om noe.
Samle seg om noe blir her en nøkkel. Vi kjenner godt når forskjellige partier i Norge skal samle seg om noe på klima og miljøfeltet – hvilken stemning, urolighet og uforutsigbare holdninger det kan få frem. Sist, men ikke minst, fikk vi se det når dagens regjering skulle forsvare, eller angripe, biodieselavgiften. Selv i et land med et klimaforlik og en bank full av penger klarte man ikke å enes om hva som skal til for å legge om samfunnet til et klimavennlig samfunn.
Klimaforliket skulle vise at man tar ansvar for de enorme endringene og følge opp de sakene partiene var enige om. Det skal gi en forutsigbarhet. Denne forutsigbarheten og endringen er det man leter etter å samle seg om i København. Her hjemme har vi hatt problemer med forutsigbarheten fra regjeringen. Men de er flinke til å kjøpe kvoter og trær på bortebane. For når et grønt sertifikatmarked ikke kommer på plass etter en hel regjeringsperiode med de rødgrønne, etter lovnader i klimaforliket og ikke minst lovnader i valgkampen, blir forutsigbarheten liten når det skal måles opp mot hva realitetene er.
La oss ta den siste tidens debatt om biodiesel. Den har vært høylytt og får også frem hvilken forutsigbarhet som forventes i en overgang til et mer miljøvennlig samfunn. Like før sommeren er miljøvernministeren (SV) på besøk hos Uniol for å åpne anlegget som skal produsere biodiesel. Noen måneder senere legger finansministeren, også fra SV, frem forslag for å avgiftsbelegge biodieselen.
Avgifter er noe som i hovedregel legges på atferd fordi vi ikke liker det. I hvert fall ut fra et liberalt perspektiv er ikke penger i statskassa grunnen, slik Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet ser på det. For det er påfallende når så mange partier er opptatt av samle seg om et klimaforlik for å sikre noen mål og en forutsigbarhet så straffer man den industrien som virkelig ønsker å legge om til en fremtidsrettet bedrift og skape grønne arbeidsplasser.
Vi er i en avgjørende periode for å få til en omleggelse og dette handler ikke om valgkampsaker i 2011 og 2013. Vi er nå midt i klimatoppmøtet i København. Dette handler om hvilket samfunn vi skal få i 2030 og 2050. Jeg håper for all del at det ikke er et rødgrønt samfunn.
I oktober gikk ministre fra stillehavsøyene under vann. De avholdt et møte seks meter under vannflaten hvor de oppfordret alle land til å starte kutt av utslipp før klimatoppmøtet i København. De avholdt dette møtet under vann for å vise hva som er realiteten for dem når klimaendringen slår inn over stillehavsøyene.
Bildet av ministre i dykkerutstyr med penn og papir i hendene har gått verden rundt og synliggjør den desperate situasjonen stillehavsøyene er i, og hvor nært på seg de kjenner klimaendringene. De merker alt i dag at havet stiger og at deres eksistensgrunnlag begynner å forsvinne. De er redde. Selv om vi ikke merker de lokale problemene i stor grad enda er det helt klart noen andre som merker dette lokalt. I tillegg til stillehavsøyene er det kriger og konflikter på grunn av klimaendringene som igjen skaper klimaflyktninger, isbreer smelter og endre livsgrunnlaget til folk og store helseproblemer som tilgang til rent vann og sanitære forhold vil bli forsterket en rekke steder på kloden de kommende årene.
Det er dette møtet i København handler om. Hvordan kan vi sikre menneskers eksistens, hva kan vi sikre av forutsigbarhet for en omleggelse av samfunnet og hvilket ansvar er vi ville til å ta. Da må vi gjøre vår del av arbeidet både på hjemmebane og bortebane som er ansvarlige og forutsigbart. Målet må være at øystater ikke skal holde regjeringsmøter under vann flere ganger.
Anne Solsvik,
leder Unge Venstre