Hei jeg heter Øystein Haga, er leder for kulturutvalget i Grimstad og er medlem i fylkesutvalget i Aust-Agder.
For fire dager siden var jeg også stortingskandidat for Venstre. Jeg var inne på utjevningsmandat helt frem til halv ti om kvelden. Da glapp det. Det ufattelige skjedde. 4% spøkelset kom frem fra mørket. Vi passerte sperregrensen.
På valgnatta fikk jeg noen SMSer som jeg vil lese opp her:
Kl 2300
Det går dårlig med Venstre. Vi i Grimstad vil ikke ha "Knut Hamsun " på stortinget. Slik går det når man hedrer en nazist.
Kl.2400
Send trangsynet om 6 mil drepte jøder og ditt menneskesyn til ordfører Antonsen. Vi vil ikke hedre nazisten Hamsun i Grimstad. Hurra for et dårlig venstre/Hamsunvalg.
Det er sikkert mange som ønsker seg dette lille sosialliberale partiet ute av norsk politikk, men det er muligens bare i Grimstad man koblet Stortingsvalg Venstre og Hamsun.
SMSene føyer seg inn i en rekke meget krasse leserinnlegg og blogger i lokalavisene Grimstad Adressetidende og Agderposten, der man blander Hamsun med dårlig kommuneøkonomi, eldreomsorg og politikk.
Hvordan kunne dette skje?
La meg fortelle historien om Hamsunmarkeringen 2009 i Grimstad sett med mine øyne.
Grimstad har i en årrekke markert Ibsen. Og etter hvert også Hamsun. To verdensdiktere med tilknytning til den lille sørlandsbyen.
Den unge Henrik Ibsen – 6 år som apotekerlærling og den voksne
Knut Hamsun nobelprisvinneren på Nørholm og Grimstad i 34 år.
Hvert år, arrangeres en festivaluke med fokus på Hamsun og Ibsen. Det avsluttes med Terje Vigen opplesning ute på Hesnesøyene.
Det har vært få, om noen ytringer mot disse festivalene og det har vært bred enighet om å kalle Grimstad-Dikternes By.
100årsmarkeringen for Ibsens død i 2006 var en suksess. Stor markering i festivaluken og nyåpnet museum i Ibsenhuset-Apoteket.
150 årsmarkeringen for Knut Hamsun avsluttes i disse dager i Grimstad, med temaet på Gjengrodde Stier. Ordføreren sier i gårsdagens aviser at det ikke har vært noe tema innen kultur som har skapt så stort engasjement. Men bysten har fått stå, og Knut Hamsunsplass er det ingen som bryr seg om bortsatt noen som skriver leserinnlegg. Han mener allikevel at debatten har bidratt til å nyansere Grimstads forhold til Hamsun.
Komiteen for 150årsmarkeringen i Grimstad- dikternes by ønsket å reise en byste av Hamsun og gjerne sette Hamsunnavnet på en gate eller et byrom. Slik vi har gjort med Ibsen.
Det var prøvd tidligere. Den gang, på 90tallet, foreslo man en plass foran et hus der det hadde bodd en familie Dyvik som ble sterkt rammet av krigen. Faren og fire sønner ble fengslet som motstandsfolk, to av sønnene ble drept. En Hamsunplass og en byste av dikteren, kunne ikke være dårligere valgt. Forslaget vakte stor bestyrtelse og etter kort tid ble det, på den samme plassen, reist et monument for ofrene av motstandsskampen. Plassen heter i dag Dyviks plass.
5 års okkupasjon er lenge. Det finnes vel knapt et byrom som ikke har en historie, enten fra den ene eller den andre siden. Motstandfolk eller NS medlemmer.
Som dere forstår var det en stor utfordring vi fikk i fanget. Finn et sted vi kan markere Hamsun.
Utfordringen ble sendt til Kulturutvalget det jeg var leder. Det var med meget blandede følelser jeg gikk i gang med oppgaven. Jeg har en historie selv.
Faren min satt to år i tysk fangenskap. Det var en merket ung 22åring som kom hjem i 45. Tuberkulosen hadde ikke knekt ham, men det han hadde sett av lidelser og håpløshet, fulgte ham hele livet. Det verste var at han ikke snakket til oss om det. Vi nådde ikke inn i denne tomme ensomheten som periodevis grep ham. Han ble prest, og jeg tror han hjalp mange. Seg selv kunne han ikke hjelpe. Han døde tidlig. Vi rundt ham levde i skyggen av en krig.
Kaare Dyvik er en av de overlevende sønnene i Dyvikfamilien. I et innlegg i lokalavisen sa han: Dersom Hamsun skulle markeres, måtte også de som seilte ute under krigen få sin markering i sjøfartsbyen. Han spurte om jeg kunne lede en aksjon for å bygge et sjøkrigsmonument. Og med Kaare som støttespiller og med familiehistorien min var det lett for meg stolt å si ja. I desember 2008 satte vi i gang, og nå har vi samlet inn nesten 800000 til monumentet. Det vil bli reist i 2010 selvfølgelig på byens vakreste plass nede ved sjøen.
Så det var med blandede følelser jeg tok fatt på å finne et forslag til et byrom som skulle bære Knut Hamsuns navn. Dikteren og landsvikeren Hamsun. Og så få det gjennom et kulturutvalg og et kommunestyre.
For meg var det viktig ikke å skille dikteren og personen Hamsun. Gamle Grimstadfolk hadde et forhold til begge. Jeg prøvde meg først med en gatestubb av Kirkegata, en bit av Grimstad han skildrer i På Gjengrodde Stier. En vei som bokstavelig talt støter på Henrik Ibsengate. Så fikk vi disse to dikterne støtende mot hverandre i Dikternes by.
Men i den gatestubben hadde det altså bodd motstandsfolk, så forslaget mitt var like historieløst som Dyviks Plass.
En bygning i sentrum forbinnes for alltid med Hamsun. Nåværende bibliotek var Bystyresal i 1947. Den 16 desember det året ble prosessen Hamsun gjennomført.
Her ble Hamsun ble dømt som NS-medlem og ilagt en stor erstatning til Staten på 425000kr.
Det er tenkt at denne salen og huset for øvrig skal romme Hamsun museet i Grimstad.
Kunne plassen foran denne rettsbygningen kalles Knut Hamsunplass og bysten settes opp foran inngangen?
Vel slik ble det. Med et knapt flertall i kulturutvalget og med bare en stemmes overvekt i kommunestyret, ble det en Knut Hamsuns plass. Og for øvrig et enstemmig vedtak om å reise bysten av Hamsun på denne plassen.
Jeg har ikke behandlet noen saker som har skapt så stort engasjement. Byen var, i likhet med politikerne, splittet i synet om markering eller ikke. Om personen Hamsun og eller dikteren Hamsun skulle feires.
Bysten har fått stå, om enn med noe hærverk. Men debatten er ikke over.
Ordføreren inviterte og jeg ledet et folkemøte om dialog og forsoning. Inge Eidsvåg innledet og vi fikk en livlig dialog for og mot Hamsun og hans verdisyn. Men de krasse innleggene fra avisene uteble. Noen synes kanskje det er tryggere å sitte å skrive ut sine meninger enn å bringe dem frem i åpenhet. Det forstår jeg. Slik skal det også være.
Arven etter Verdensdikteren Hamsun er formidabel. Arven fra personen Hamsun og hans holdninger og verdisyn, må og skal skape debatt. I det åpne rommet. Friheten til å skape debatt er en viktig del av et levende og robust demokrati.. Og jeg er trygg på at debatten rundt Hamsun vil leve videre.
Jeg ønsker derfor min hemmelige SMS sender på valgnatten velkommen til dialog med meg.
Og så får jeg håpe at vi alle fall forsoner oss med historien om Hamsun. Den kan i alle fall ikke gjøre noe med.
For en ting er sikkert om Hamsun Om 100 år er intet glemt