De rødgrønne og dagens finansminister kom med fattigdomsløftet foran forrige valg. Løftet ble fulgt opp i Soria Moria-erklæringen. Lørdag kveld meldte TV2-nyhetene at det blir stadig flere fattige barn i Norge, og en nasjonal rapport fra Fafo, som offentliggjøres i neste uke, bekrefter økende fattigdom blant barn. Tidligere er det dokumentert at antall fattige totalt sett er stigende i Norge.
Nå har Sosialistisk Venstres leder Kristin Halvorsen sagt unnskyld, etter at hun ble dratt inn i et møterom av stortingsrepresentant Karin Andersen fra Sosialistisk Venstre. Finansministeren fortalte at det dessverre ikke var så lett å avskaffe fattigdommen likevel.
Et unnskyld er et unnskyld, men jeg gir meg ikke helt. Det var noe med situasjonen og begrunnelsen for lovnaden. Det var noe mer enn en setning i et partiprogram. Halvorsen uttalte den gangen at det bare sto på politisk vilje. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ble hengt ut av Halvorsen med påstanden om at det var ønsket politikk å øke forskjellene i Norge. Både statsminister Kjell Magne Bondevik og de tre partilederne ble tilsynelatende stilt til veggs. De protesterte, men til ingen nytte. Kristin Halvorsen satt triumferende tilbake. Kristin Halvorsens fattigdomsløfte var mer enn et ordinært politisk løfte.
Det handlet om tusenvis av mennesker over hele landet som fikk nytt håp og nok en gang forsterket tiltro på at noen ville se dem og løfte dem ut av elendigheten. Det var følelsesladet og verdiorientert. Det var knyttet opp til SVs generelle kamprop for fire år siden: «Vi skal forandre Norge.» Den svake unnskyldningen som hun fikk lirket fram for en drøy uke siden står i grell kontrast til det pompøse og kraftfulle utsagnet om fattigdomsbekjempelsen hun presterte for åpne scene for fire år siden.
Men årets valg fortsetter i samme stil. Løftene står i kø. Mens fattigdomsbekjempelsen var lokkeduen for fire år siden er det nå lagt ut en ny. Nå handler det om sykehjemsplasser. Når Arbeiderpartiet lover 12.000 helt nye sykehjemsplasser de neste årene er det all grunn til å være på vakt. Hvis 12.000 nye sykehjemsplasser betyr at dagens dekningsgradprosent for sykehjemsplasser på 25 skal økes, er det grunn til å ta lovnaden med en stor klype salt …
Behovstallene for sykehjemsplasser regnes slik: Først finner kommunen ut hvor mange personer som er over 80 år, så regner man ut 25 prosent av dette tallet og vips så har vi måltallet for antall sykehjemsplasser. Arbeiderpartiet sier ingenting om at dekningsgraden skal økes. Hvis tallet 12.000 indikerer hvor mange plasser vi trenger nasjonalt innen 2015 er antallet et slag i løse luften. Hvis tallet indikerer en endring av dekningsgradprosenten kan knapt Arbeiderpartiet begripe hva de har satt i gang. Hvis antallet ikke tar høyde for den økningen av eldre som kommer etter 2020 er det knapt verdt papiret det er skrevet på.
Men uansett er det ikke kvantitet som er det primære. Det er kvaliteten som er det avgjørende for hvordan sykehjemsbeboere og deres pårørende opplever tjenesten.
UNIO-leder Anders Folkestad treffer spikeren på hodet når han hevder at vi må ha fokus på rekruttering og kompetanse. 12.000 nye sykehjemsplasser krever en realistisk plan for hvordan vi skal sikre tilstrekkelig kompetent personale. Den rødgrønne regjeringen er ikke i havn med lovnaden fra sist valg om 10.000 nye stillinger i eldreomsorgen. 12.000 nye plasser krever ytterligere minimum 20.000 nye stillinger. Det foreligger ingen forpliktende rekrutterings- og kompetanseplan fra de rødgrønnes side.
Selvsagt er det lett å skyte på andres politiske lovnader og manglende gjennomføring og styre. Men det er ikke Venstre som har styrt landet i de siste fire årene. Dessuten: Venstre har gjennom mange år pekt på at innføringen av en borgerlønn i første omgang overfor dem som i dag mottar sosialhjelp vil være et grep som raskt vil gi færre fattige. Arbeid, bolig og målrettede tiltak vil gi ytterligere reduksjon. Men å enkelt love at fattigdommen skal fjernes helt med et pennestrøk er mer enn populisme. Det er slik Venstres leder Lars Sponheim har sagt det — et moralsk svik overfor mennesker som lever i fattigdom.
Venstre har programfestet å bygge flere sykehjemsplasser og tiltak som bedrer kompetansen ytterligere i eldreomsorgen. Men vi tar ikke mål av oss å love flere sykehjemsplasser før vi har klart dagens målsettinger. I Stavanger trenger vi 150 nye sykehjemsplasser nå, men plassene vil kun sikre at vi gjør oss ferdig med tosengsreformen og erstatter sykehjemsplasser for sykehjem som blir lagt ned. Noen ganger er det bedre økonomi i å bygge nytt framfor å rehabilitere. Men denne satsingen bedrer ikke dekningsgraden slik at den blir 25 prosent, til det er det behov for ytterligere senger. Men i dag stopper staten oss gjennom et finurlig regelverk.
Da er det et spill for galleriet å love en ytterligere satsning slik Arbeiderpartiet nå gjør. I Venstre vil vi holde gamle løfter før vi gir nye. Og for å nå våre mål må vi omorganisere og modernisere offentlig sektor. Det er en jobb Venstre er klar til å ta fatt på.
Som leder av kommunalstyret for levekår i Stavanger må jeg si at jeg er alvorlig bekymret over denne valgkampen. Både regjeringspartiene og Fremskrittspartiet kaster om seg med løfter det ikke er mulig for dem å innfri. Det er uanstendig å love enkeltmennesker noe som ikke er mulig å holde. Politisk populisme skaper større avstand mellom borgere og politikere. Politikere lover det en tror velgerne ønsker, ikke det som faktisk er realiserbart. Her er det ikke noe skille mellom regjeringspartiene og Frp. Men det finnes heldigvis et anstendig borgerlig alternativ. Godt valg!
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis her >>