En av de første dagene skulle vi finne ut litt mer om området i denne forstaden. Vi hadde snakket med naboer, men i vårt norske lynne var det ikke alt som vi husket å spørre om med det første. Vi gikk derfor til biblioteket. Jeg tenkte at vi kanskje kunne spørre en av dem som satt der og leste dikt høyt for andre i Chicago sin kulturfiff, i en av de pausene som kanskje var innimellom all lyrikken, om det var noe annet å finne på.
Da vi kom til biblioteket satt det helt vanlige ungdommer på utsiden. Forvirrende. Hva gjorde de der? De så ut som ungdommer en møter over alt. Men det skulle bli mer forvirrende. Da vi passerte inngangsdøra møtte vi to mennesker i en skranke som etter at jeg hadde spurt om hjelp sendte meg inn til tre damer i en informasjonsdisk, inne i selve biblioteket. På vei inn dit, med huskelappen i hånda, oppdaget jeg noe unaturlig. Jeg har jo hørt av ekte Grimstadgutter at det skal sitte folk å nippe til teen eller kaffen og drive med uforståelige ting på bibliotek. Her inne satt det en hel haug med damer i 60-årene og søkte etter oppskrifter på en rekke datamaskiner, det satt andre å diskuterte strikkeoppskrifter og noen leste aviser. Jeg kunne også observere en hel rekke mennesker som satt rundt om og bladde smilende i bøker i dette store rommet. Men det som gjorde at jeg vurderte å stille meg opp på en kasse og rope til disse "ufiffede" menneskene at de gjorde alt galt var det at det satt en hel rekke ungdommer å så ut til å diskutere, studere og spille innerst i lokalet, i sommerferien!
Etter en tid gikk jeg bort til en hyggelig dame og spurte om hjelp. Hun hjalp meg med å finne informasjon om hva vi kunne finne på rundt om i det nære distriktet, hvor mye ting kostet, åpningstider, søppelsortering osv. Den eneste gangen jeg så henne beklagende var da hun måtte fortelle meg at de ikke hadde opplegg for barna mine på biblioteket på norsk. Men de hadde en såpebobleblåser som kom og skulle ha en artig stund, og såpebobler er lett å forstå. Jeg turte ikke spørre henne om hvorfor alle menneskene der inne var så normale.
Da jeg gikk klokere ut fra biblioteket enn da jeg kom inn tenkte jeg på; dette skulle jeg ønske vi hadde i Grimstad. En plass hvor alle kunne være. Hvor det ikke kostet noe og hvor du kom klokere ut enn inn. Hvor normale mennesker kunne samle seg om normale ting. En plass som fulgte med i utviklingen uten å kreve noe tilbake. En plass stappfull av service og kunnskap om alt mulig rart. Det eneste jeg ikke så der var det jeg har blitt fortalt, denne mystiske fiffen. Det kan jo være jeg ikke helt forsto, for egentlig er jeg ikke en Grimstadgutt, jeg er jo egentlig en Fjæregutt.
Arne Kristian Ekra, leder Grimstad Venstre