Døden er mer enn en biologisk prosess og hendelse. Mennesket er mer enn et biologisk vesen.
Fordi mennesket også har en sosial og åndelig eksistens, er veien frem mot døden, for den som får anledning til å forberede seg, en sosial, mental og åndelig prosess. Den døde skal gi slipp, ikke bare på sin kropp, men også på sin åndelige eksistens og sine mellommenneskelige relasjoner.
Vi som jobber tett opp til mennesker i denne situasjonen, vil hevde at «den gode» død er den som skjer et menneske i en tilstand av forsoning med seg selv og sine omgivelser, og i aksept av det uavvendelige.
På veien dit vil den døende kunne gi de gjenlevende de siste gaver i form av både å få og selv gi omsorg og vunnet visdom.
Eutanasi avskjærer den mulighet som måtte finnes til å nå frem til døden i en slik tilstand av aksept og forsoning.
En lege som medvirker til eutanasi kan derfor, i ytterste konsekvens, frarøve sin pasient den mulighet vedkommende har til åndelig vekst og modning på det siste stykket av livsveien.
Bak ønsket om eutanasi kan det ligge mange forskjellige motiver. Frykten for en død i uutholdelige fysiske smerter antas å motivere mange. Med adekvat smertelindring er det i dag fullt mulig å fri smerteplagede pasienter fra denne frykten.
Det er imidlertid holdepunkter for at tilbudet av smertelindring ikke alltid holder mål i vårt helsevesen, selv om de fleste nå heldigvis får kyndig hjelp av personer med kunnskap og interesse for sin lidelse.
Frykten for «dobbelteffekten», det vil si at dosen smertestillende kan forkorte pasientens liv, kan nok føre til at enkelte leger er tilbakeholdne.
Men bruk av smertestillende for å lindre smerte, med en eventuell livsforkortende effekt, er noe helt annet enn bruk av overdoser for av avslutte livet umiddelbart.
En annen grunn til å ønske eutanasi kan være angst for den eksistensielle smerten ved døden. Som helsepersonell kan vi lindre den fysiske smerten, men vi kan ikke fjerne den eksistensielle smerten med piller eller sprøyter.
Vår utdanning har i beskjeden grad forberedt oss på å gå inn i våre pasienters lidelser på det eksistensielle planet. Dersom vi tar på oss omsorg for mennesker med dødelig sykdom, er vi nødt til å forholde oss til dem på et medmenneskelig plan i tillegg til det rent medisinsk-faglige. Denne delen av vår omsorg for døende kan og må bli bedre.
Det er nødvendig å forholde seg til den menneskelige sorg og lidelse som fører til ønsket om eutanasi hos mennesker med alvorlig, invalidiserende sykdom.
Kronisk fysisk eller psykisk sykdom er ikke uvanlig. Mange lever store deler av sitt liv med fysiske så vel som eksistensielle plager.
For noen av disse kan vi gi lindring, for andre er vår evne til å hjelpe begrenset.
En tilværelse med slike plager står i kontrast til idealet om å være frisk, velskapt, flink og vellykket. De fleste mennesker med slike plager, velger likevel likevel livet inntil dets naturlige avslutning.
I omtalen av noen av dem som har valgt eutanasi, har det som motivasjon for valget, vært sagt at de oppfattet sin tilværelse som uutholdelig eller uverdig. Hva er et verdig liv?
De humanistiske, filosofiske og kristne idealer som har vært rådende i vårt samfunn, har ikke lagt menneskets fysiske eller psykiske perfeksjon til grunn for begrepet menneskeverd.
Dersom vi nå som samfunn eller profesjon skal bidra til å bringe mennesker ut av tilværelsen, fordi de i eget eller andres syn ikke har en «menneskeverdig tilværelse», kan det se ut som om vi faktisk aksepterer at noen former for eksistens er mindre verdige enn andre.
Det vil i så tilfelle representere et brudd med vårt rådende verdigrunnlag. Det kan også være et signal til de mange som lever med liknende handikap og plager.
Holocaust ble innledet, da nazistene i stillhet begynte å ta livet av psykisk utviklingshemmede på institusjoner. Så fortsatte de med å ta livet av tyske schizofrene. Deretter kom de senile.
Først etter å ha gjennomført disse tiltakene, begynte de å anvende sin dødsteknologi på jøder og sigøynere.
Å benekte muligheten for at aksept av eutanasi kan endre vårt menneskesyn og lede oss ut på et glatt skråplan, er etter vårt syn å lukke øynene for hva vår nære fortid burde ha lært oss.
Den eksistensielle smerte er en del av livet. Ingen av oss vil kunne gå gjennom livet uten noen gang å kjenne angst, frykt, depresjon, sorg, usikkerhet, kort sagt lidelse.
Mengden av slik lidelse er ikke likelig fordelt. Noen av våre medmennesker bærer byrder som for mange ville synes utålelige.
Når den eksistensielle smerte for noen blir så sterk at døden synes å foretrekkes fremfor livet, kan man spørre om en slik smerte kan ha noen verdi som på noen måte motveier dens lidelse.
Finnes «den gode død»? Menneskers død kan oppleves svært forskjellig av dem som står igjen.
Vi tror det finnes en «dårlig død», der de etterlatte står igjen med bitterhet, aggresjon og uforløste problemer.
Vi mener også at det finnes en «god død». Mennesker som har fulgt en kjær gjennom det siste stykket av livsveien, vil ikke sjelden komme tilbake og gi uttrykk for at opplevelsen har gitt dem noe av varig verdi, et endret perspektiv på livet.
M. Scott Peck anfører i sin bok «Denial of the soul» seks kriterier på «den gode død»:
l Det er en naturlig død – ikke et resultat av selvmord eller drap.
l Døden skjer uten fysiske smerter, enten naturlig eller som konsekvens av liberal bruk av smertestillende medisiner.
l Vedkommende dør i en tilstand av forsoning og tilgivelse i forhold til dem som skal leve videre.
l Den døende er bevisst rede til å dø – han/hun benekter ikke at de faktisk er døende.
l På en eller annen måte har vedkommende sagt seg rede og har tatt farvel.
Dette kan vedkommende gjøre fordi hun/han har arbeidet seg gjennom den eksistensielle smerten det innebærer å kunne møte døden med full aksept.
Det er vanskelig å oppfylle alle disse kriterier, og mange vil falle utenfor, fordi de dør plutselig og uventet uten forberedelsestid. Dette vil da heller ikke være mennesker for hvem eutanasi er aktuelt.
Vi tror at nøkkelen til den gode død er å arbeide seg gjennom depresjonen, for så å akseptere at døden faktisk er forestående. Denne aksepten er grunnlaget for forsoning med de gjenlevende.
Ønsket om eutanasi er ofte et uttrykk for fysisk og/eller eksistensiell smerte. Den fysiske smerten kan vi lindre.
Den eksistensielle smerten kaller på omsorg, nærhet, medmenneskelighet og empati. Det krever at vi som leger tar del i pasientens liv.
Livet og vår vei mot døden er en læringsprosess med rike muligheter for vekst og sjelelig modning, den som skjer et menneske i en tilstand av forsoning med seg selv og sine omgivelser.
Ved eutanasi avvises denne vekstmuligheten.
Astrid H Liavaag
Overlege
Gynekologisk/obstetrisk avdeling