Dette politikkfeltet bør og kan i liten grad målstyres mot bestemte resultat, og aller minst når det gjelder kunstens form og innhold. Politikken kan tilføre ressurser og gi rammevilkår for kunstnerisk vekst. Men forvaltningen skal ha som grunnlag at den skal stimulere og motivere frie, skapende krefter — ikke ensrette dem. Samfunnet formes av mennesker med ideer, kunnskap, skaperkraft og verdier.
1. Frihet — retten til ytring
Mennesker vil ytre seg for hverandre. I kulturlivet og i
kunsten får ytringene et mangfold av ytringsformer. Retten
til fri ytring er det viktigste prinsippet i kulturpolitikken,
og et sterkt og fritt kulturfeltet er uunnværlig i et levende
demokrati. Den sosialliberale kulturpolitikken er ytringsfrihetens
sterkeste støttespiller.
2. Skaperkraft og erkjennelse
— det som driver kulturell utvikling
Den liberale ideologien er optimistisk i synet på mennesket,
og det preger kulturpolitikken. Menneskets skaperkraft driver
utviklingen av kulturen. Kulturpolitikken må derfor være
lydhør overfor de kreative kreftene, og tilpasse seg disse,
ikke motsatt. Arbeid med og møte med kunst og kultur er
en erkjennelsesvei som i mange tilfeller kan sidestilles med
vitenskapelig innsats. Kunstnerisk og kulturell utvikling må
derfor betraktes som en del av utviklingen av kunnskapssamfunnet.
3. Opplevelser for alle — allmenn tilgang til kultur
Fest og feiring har hatt en sentral plass i menneskets historie
både på den måten at samfunnet har brukt kunstneriske
uttrykk til å feire noe og at dans, musikk, bilder, arkitektur,
teater, litteratur, idrett i seg selv har vært kilden til glede
og opplevelser. Kulturpolitikken skal gi alle tilgang til disse
godene.
4. Maktspredning
— mot maktarroganse og fordekt sensur
Spredning av makt og åpenhet om maktutøvelse er et viktig
liberalt prinsipp, for å hindre utviklingen av et autoritært
samfunn, maktmisbruk og korrupsjon. Prinsippet er viktig
også i kulturpolitikken. Det er riktig å bruke politisk makt
for å styrke kunst og kulturliv, men det trengs en liberal tilnærming
for å hindre kulturell maktarroganse og åpen eller
fordekt sensur av kulturelle ytringer.
5. Tradisjonen og dannelse
— for kollektiv hukommelse og åpenhet
Mange kulturuttrykk er fortellinger om menneskets vei i
verden, og rommer historiesyn, tro, tradisjon på måter som
berører basale menneskelige behov for kontinuitet, tilhørighet
og identitet. Kulturarv og nyskaping, forankring og
frihet, er motsetninger som gir hverandre mening. Dannelse
handler om å utvikle et personlig grunnlag å møte andre
mennesker med, blant annet med utgangspunkt i tradisjon
og identitet. Den som har kunnskap har ydmykhet i forhold
til ny kunnskap. Den som har lært seg selv å kjenne, møter
sin neste med respekt, interesse og åpenhet. En framtidsrettet
kulturpolitikk tar vare på den kollektive hukommelsen og
ser verdien av enkeltmenneskets dannelse.
6. Dugnaden — frivillig innsats for et rikere fellesskap
Gleden over å skape noe handler også om hva fellesskap i
lag og foreninger og lokalsamfunn får til av aktivitet og manifestasjoner.
Amatørens prestasjoner og den frivillige organisering
har uvurderlig verdi innen hele det kulturelle feltet:
idrett og friluftsliv, historielag og kulturarvforeninger, trosliv-
og menigheter, sang, musikk, dans, teater, billedkunst
og gallerivirksomhet. Dugnadsånd og frivillig engasjement
skaper opplevelser med høy egenverdi, og er et avgjørende
grunnlag for det profesjonelle kunst- og kulturlivet.
7. Verdiskaping — også i økonomisk forstand
Samfunnets kulturelle dimensjon tilregnes i stadig større
grad en økonomisk verdi, både som aktivitet og som en del
av den sosiale infrastrukturen som blant annet skaper tillit
og gode samarbeidsforhold. Derfor har en moderne kulturpolitikk
et ben inn i næringspolitikken, blant annet for å
utvikle den voksende opplevelsesøkonomien, og for å bidra
til kreativitet i næringslivet generelt. I den liberale kulturpolitikken
er det respektabelt å tjene penger også på kunst og
kultur.
Les Venstres kulturpolitiske plattform 2009-2013
