I norsk sammenheng er det betimelig å stille spørsmål om hvilket økonomisk system Arbeiderpartiet og Regjeringen egentlig kjemper mot?
Mange, spesielt fra regjeringspartiene, hevder at finanskrisen er et bevis på at markedsøkonomien har spilt fallitt. Denne retorikken gjenspeiler en svært forenklet, overflatisk og fordreid virkelighetsforståelse. Det er langt mer dekkende å hevde at denne krisen viser hvor alvorlig en løssluppen penge- og kredittpolitikk kan være i kombinasjon med en både mangelfullt og feilregulert finanssektor og med dårlig vedlikeholdte globale institusjoner og spilleregler. Det er ikke slik at vi i Norge lenge har hatt en skarp todelt diskusjon der noen (Regjeringen) har tatt til orde for å regulere finanssektoren strammere, mens andre (opposisjonen) vil ha nærmest totalt frislipp. På dette området har det i stor grad vært politisk konsensus. Og det er grunn til å minne om at det under den sittende regjering er tatt initiativ til betydelige markedsliberale grep som f.eks. å tillate drift og markedsføring av hedgefond også i Norge.
Krisen bør tjene som en alvorlig påminnelse om at viktige rammebetingelser som fremmer finansiell stabilitet og robust økonomisk utvikling ikke kommer av seg selv, og heller ikke kan skapes én gang for alle. Markedsøkonomien skaper ikke sine egne rammebetingelser. En velfungerende liberal markedsøkonomi, som Venstre er for, krever en aktiv politikk med et liberalt reformistisk fortegn, en politikk som hele tiden søker å forbedre de institusjonelle rammebetingelsene i møte med nye utfordringer og forandringer — nasjonalt og internasjonalt.
Det finnes ikke noe norsk parti som er for en ren markedsliberal stat. Arbeiderpartiet konstruerer dermed en virkelighet fjern fra den reelle, for å slå politisk mynt på finanskrisen og sverte sine politiske motstandere. Den regulerte markedsøkonomien har bred oppslutning i Norge også i Arbeiderpartiet. Spørsmålet videre er hvordan vi skal komme oss ut av finanskrisen. Er det gjennom mer stat og mindre konkurranse, eller er det ved å gjenopprette den regulerte markedsøkonomien? Det er åpenbart at i regjeringssamarbeid med konservative nei til EØS-partier som SV og Sp, dras Ap også i retning av mer stat, mindre åpenhet, mindre konkurranse. Bindingen til fagbevegelsen og dens utvalgte kapitalister legger samtidig store hindringer i veien for en framtidsrettet næringspolitikk.
Når Arbeiderpartiet og Regjeringen velger seg "kampen mot markedsliberalismen" som den viktigste valgkampsaken, sender de samtidig ut et signal om at de ønsker et mindre omfang av det private næringsliv, mindre verdiskaping og mindre nytenkning.
Det er mulig en slik strategi vil gi Arbeiderpartiet noen flere velgere på kort sikt, men for Norge som nasjon er det på lang sikt en farlig vei å gå.
Jonas Stein Eilertsen, 2.stortingskandidat Troms Venstre
Dette innlegget stod på trykk i Bladet Tromsø 11.august 2009