Som et utgangspunkt er det fleste enig i at respekten for menneskets egenverd og integritet fordrer at mennesket selv fatter beslutning om eget liv så sant det skjer uten ytre press. Når uhelbredelige syke mennesker opplever store lidelser og helsevesenet ikke evner å lindre, vil de fleste av oss tenke at lidelsene må ta slutt. Da kan aktiv dødshjelp fremstå som en befrielse.
Man kan og bør likevel stille seg endel spørsmål: Er det statens oppgave å regulere slutten på livet og overprøve legers ed ? Hvor skal grensene gå, hvilken diagnose skal være kvalifiserende ? Skal fysisk og psykisk smerte likestilles ? Hvordan ivaretar man hensynet til livskvalitet dersom den syke skal være den som gir opp håpet eller som føler han/hun burde? Skal helsepersonell motivere pasientene ikke bare til å leve, men også til å dø? Hvor vil det norske samfunnet være om 10 til 20 år når det å ta liv normaliseres og aksepteres?
Spørsmålene er mange og vanskelige, og det dreier seg om verdier og etikk i et framtidig Norge.
Dersom vi overfører tall fra Nederland hvor 2 til 3 % velger å avslutte sitt liv med aktiv dødshjelp, kan vi få mellom 600 og 700 som tar dette valget i Norge .Vi snakker ikke om en liten gruppe, men en betydelig gruppe mennesker som har det svært vanskelig. En rapport fra staten Oregon i USA, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, viser at 55% av dem som ville benytte seg av retten til aktiv dødshjelp, gjorde det fordi de ikke ville være en byrde for familien. Dette maner til alvorlig ettertanke og alle varsellamper må lyse rødt. Helsepersonell eller andre må ikke tvinges ut fra rollen som helbredende, lindrende og pleiende instans. Aktiv dødshjelp må ikke være løsningen for syke mennesker.
I Norge har en pasient i dag rett til å si nei til livforlengende behandling. Dette innebærer en rett til å avslutte medisinsk behandling, også når dette medfører framskynding av døden (passiv dødshjelp). Angsten for å ligge til byrde stikker dypt i oss alle. Det er en farlig utvikling dersom hensynet til andre blir et argument for å dø. Vi må aldri komme dit at retten til å dø, kan oppleves som en plikt til å dø for å skåne andre.
Verdiene har vært tverrpolitiske fram til Framskrittspartiet nå har åpnet for aktiv dødshejp. Jeg har et håp og et ønske om at vi tar et aktivt verdivalg og sier nei til Aktiv dødshjelp. Vi må i stedet utfordre helsevesenet på å bli enda bedre på helse og omsorgstjenester også mot livets slutt. Ikke nødvendigvis livsforlengende, men med større verdighet i noen tilfeller. Ingen bør noensinne tvile på samfunnets intensjoner når det kommer til livets vanskelige faser.
Marianne Reistveit
Sandefjord Venstre
