Innlegg av Andre N. Skjelstad, stortingsrepresentant
Det er snart hundre år siden Stortinget med Venstre som arkitekt og pådriver fikk på plass lovgivningen som skulle sikre det langsiktige eierskapet til vannkraftressursene. Målet var at disse naturgitte forutsetningene for verdiskapning skulle brukes til å bygge landet, og at eierskapet til ressursene skulle forbli i Norge. Vi har lyktes med begge disse hovedmålsettingene, og hjemfallsordningen har vært en avgjørende faktor for denne suksesshistorien.
Det var et bevisst valg for hundre år siden å kombinere offentlig styring over vannkraftressursene med å la kommunene spille en sentral rolle og la dem få være unntatt fra hjemfallsordningen. Det harmonerer godt med Venstres holdning i dag. Venstre vil videreføre hjemfallsordningen, men vi vil ikke ha en ordning som fører til massiv formuesoverføring fra kommuner til staten.
Da ESA påpekte at lovverket på dette området var i strid med EØS-avtalen var Venstres holdning klar; Vi delte ikke den oppfatningen. Det gjorde heller ikke Bondevik 2-regjeringen, og hadde det som sitt klare utgangspunkt for dialogen med ESA.
Da Norge ikke nådde frem, startet arbeidet med å finne en ny modell. Det var en helt klar forutsetning for dette arbeidet at lovverket fortsatt skulle bygge på en hjemfallsordning. Derfor var det naturlig for Venstre å støtte opp om hovedtrekkene i Regjeringens forslag, et forslag som styrket og sikrer hjemfallsordningen. For Venstre er det viktig å ha en robust hjemfallsordning som er levedyktig over lang tid. Derfor var Venstres holdning i Stortinget å bygge et kompromiss som hadde denne bærekraften. Venstres modell la opp til at noen få prosent skulle få utsatt hjemfallstidspunktet. Det undergraver ikke et offentlig eierskap, men er med på å sikre det.
Industriens og bransjens tilnærming til hjemfallssaken har vært at man ønsker å avvikle hjemfallsordningen. Venstres modell gav en åpning som imøtekom industriens behov på en mer fleksibel måte enn det Regjeringen la opp til. Venstre kombinerer innstramning på noen punkter med å lempe på et. Denne justerte modellen, som opposisjonen i Stortinget, stod samlet om, ville betydd en styrking av hjemfallsordningen.
Fremskrittspartiet og Høyre uenige med Venstre i hovedspørsmålet. De ønsker å avvikle hjemfallsordningen. Men i Stortinget har de vært villige til å finne frem til et kompromiss som bygger på hjemfallsordningen. Hadde Regjeringen vist samarbeidsvilje og samarbeidsevne, kunne denne modellen blitt enstemmig vedtatt. Det ville blitt et opplegg som la et solid grunnlag i samsvar med de hundre år lange tradisjonene på dette området.
Regjeringen med Terje Riis-Johansen i spissen fant det ikke bryet verdt å undersøke om det var mulig å få aksept for Venstres modell. Nå er det skap usikkerhet og det snakkes om omkamp. Venstre ønsker ingen omkamp som setter hjemfallsordningen på spill. Regjeringens negative og passive holdning står i grell kontrast til de løftene som ble gitt til industrien før valget. Da ble det lovet på bred front å imøtekomme industriens behov, og det ble lovet et kraftregime med billig kraft for industrien. Nå vet vi at dette ikke bare er løftebrudd, men rent lureri.
Andre N. Skjelstad (Venstre)
Stortingsrepresentant